Medlemmene av den beskyttede klassen slutter ikke å klø seg i hodet: Hvordan kan det ha seg at en vulgær, storkjeftet, rasistisk, fascistisk etc. fyr som Donald Trump har slik fremgang? Er velgerne hans like vulgære etc.? Er de gått fra vettet?

Denne analysen, om man kan bruke et slikt ord om en betraktningsmåte som først og fremst er selvforherligende, er ganske enkelt feilaktig, skriver Rob Crilly i The Telegraph. Det er først og fremst steinharde realiteter, målbare og relevante realiteter som den beskyttede klassen ikke føler på kroppen, som gjør de ubeskyttede velgerne mottagelige for Trumps politiske budskap.

De ubeskyttede, altså arbeiderklassen og underklassen, som begge vokser fordi middelklassen blir mindre, står helt enkelt igjen som tapere i det økonomiske spillet som har oppstått på grunn av globaliseringen. En av følgene er fravær av reallønnsøkning:

ANNONSE

The economic growth that funded the American dream (or more accurately the American deal: the idea that if you work hard then your life gets better) died in the 1970s. Adjusted for inflation, the average hourly wage has gone up by barely a dollar in 40 years.

1433157113-0

Middelklassen nedbrytes.

En annen følge er at arbeidsledigheten øker på grunn av konkurransen fra Kina:

Between 1991 and 2007 the overall value of cheap Chinese imports increased by well over 1000 per cent, fuelled in part by Beijing joining the WTO. The received wisdom had long been that increased trade was good for the importing economy – and workers who lost their jobs in manufacturing would ultimately find better work elsewhere. No more. There is an increasing body of research showing the shock from such a rapid rise of Chinese goods is holding down wages and pushing up unemployment.

Data viser at hver tredje industriarbeidsplass i USA er gått tapt på 15 år. Man vil neppe sitte rolig og se på at resten forsvinner.

Men hvordan kan man egentlig konkurrere med et land som i praksis driver menneskeofring? Bør man overhodet gjøre det? Stadig flere vil svare negativt på begge spørsmål, og Trump vil gi dem rett.

Det republikanske establishment er dessuten i utakt med sitt eget grunnplan i viktige saker:

The Republican Party, moving further to the Right with its low-tax, small-government orthodoxy, is out of touch with its own supporters. The University of Virginia last week found that more than two thirds of Republican voters opposed cutting social security spending to reduce the deficit, almost as many as favoured raising taxes on households earning more than $250,000. Those are the people attracted by Trumpism, who has centrist – if not a Leftist – stance on government spending.

Trump har dermed fordel av at han ikke tilhører partieliten. En dæsj anti-politikk gjør seg også gjeldende:

Mr Trump hits the mark in a country with a growing suspicion that elected officials are more interested in themselves than the country – a view shared by a full 74 per cent of the population. Good news for an outsider who frequently points out he could be making more money by staying out of politics.

Endelig vil mange være enige med Trump når han sier at USA må demme opp for tilstrømningen av muslimer og latinamerikanere. Når det gjelder de sistnevnte, skiller ikke Trump seg fra andre republikanere, men han kan tillate seg å være tøffere:

Candidates are united in demanding a secure Southern border. And the State Department has already tightened entry for nationals of several Muslim countries. Trump takes it to its logical conclusion, so while he can be accused of impractical promises, there is not a whole amount of outrage directed at him by Republican rivals.

Artikkelforfatteren mener med andre ord at betingelsene lå til rette for en populist. I den grad det er noen magi ute og går, er det hvordan Trump greide å ta pulsen på grunnplanet og få ordentlig sving på kampanjen.

Crilly bemerker avslutningsvis at evnen til å fortelle folk det de liker å høre i saker som med rette opptar dem, ikke nødvendigvis omsettes i praktisk politikk av det samme slaget:

He has given voice to a constituency with very real grievances. Understand these factors and Mr Trump’s appeal becomes easier to fathom.

Understanding quite how his violent rhetoric, appeal to basest instincts and ill-considered policies can fix any of this is a rather tougher matter.

Det er litt paradoksalt at kommentatoren begynner med å si at det er substansielle grunner til at folk stemmer på Trump, for siden å avslutte med at de nok gir etter for sine laveste instinkter likevel.

For er det ikke veldig lett å kvittere med å si at også andre kandidater appellerer til egeninteresser hos sine potensielle velgere, som heller ikke nødvendigvis er så fryktelig høyverdige?

Heller ikke Crilly klarer helt å riste snobbismen av seg, men han er ikke like hardt rammet som resten av kommentariatet.

 

The Telegraph

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629