Sakset/Fra hofta

Hvor mange asylsøkere med avslag eller dårlige utsikter til opphold er det som går under jorden i Norge? Tidligere estimater har ligget så høyt som 12.000.

En informativ artikkel av Thomas Olsen i Aftenposten kaster nytt lys over saken: Av de ca. 14.000 som er forsvunnet fra mottakene på fem år, estimerer Politiets Utlendingsenhet at de færreste er igjen i landet.

Det første tallet man får servert på forsiden, i tittelen, i ingressen og først i teksten, virker utrolig lavt:

Kartleggingen viser at ca. 3 prosent av disse asylsøkerne fortsatt oppholder seg i Norge. Rapporten anslår det til å gjelde knappe 300 asylsøkere, med et spenn på mellom 110 og 490 personer.

Forklaringen oppgis langt på vei å være politiets økte kontrollarbeid mot bransjer som har sysselsatt mennesker med ulovlig opphold i Norge. Når denne sjansen til å forsørge seg selv og sende penger hjem svekkes betydelig, blir det vanskelig å klare seg i et dyrt, gjennomregulert og gjennomsiktig samfunn som vårt, og man går heller under jorden i større europeiske land.

Så langt lyder alt rimelig. Det er først lenger ned i teksten vi får vite at estimatet 110–490 kun omfatter de som med høy grad av sannsynlighet befinner seg i Norge.

Videre beregner prosjektet at det for ytterligere 26 prosent av de forsvunne – ca. 3700 personer – er like sannsynlig at de er i Norge som at de har reist ut av landet. Det er hverken funnet spor av disse i Norge eller i utlandet.

I lys av denne informasjonen er det sannsynlig at det finnes minst rundt ett tusen flere forsvunne asylsøkere i Norge. Det betyr at tallet 300 er tyngdepunktet i et minsteanslag, som nesten helt sikkert er altfor lavt.

Journalisten identifiserer selv en potensiell feilkilde i politiets arbeid:

– Kan det også være fordi mange lever med falsk identitet?

– Denne rapporten har ikke sett nærmere på akkurat dette med bruk av falsk ID, men vi antar at for flere er en overlevelsesstrategi at de benytter falsk identitet, svarer Baggerød.

Det betyr at et best mulig estimat må forsøke å ta også denne informasjonen med i betraktning. Hvor mange av de vanvittig mange D-numrene som er utdelt i Norge de senere årene, kan f.eks. ha blitt misbrukt av forsvunne asylsøkere?

Uansett hva svaret er, fremstår det som langt mer sannsynlig at det totale antallet forsvunne asylsøkere er noen tusen, og ikke noen hundre. Ikke desto mindre etterlater overskriften og ingressen inntrykk av at det er maks noen hundre.

Hele den innledende presentasjonen av saken dveler med andre ord ved en del av det statistiske grunnlaget, og feier resten under teppet – et lærebokeksempel på tallmanipulasjon.


Illustrasjon av Irving Geis hentet fra side 127 i «How to lie with statistics» (1954) av Darrell Huff.

Og slik ender det som i utgangspunktet er en bra tekst, og som med minimal redigering og desking kan gjøres prikkfri, opp som en ekstra omgang med den daglige hjernevask: Situasjonen på utlendingsfeltet skal forsøkes skjønnmalt – hver gang.

En enkelt misvisende vinkling ville i seg selv vanskelig føre en bak lyset hvis dette var unntaket, og regelen var en ærligst mulig fremstilling. Men situasjonen er stikk motsatt: Regelen er tendensiøs fremstilling, og maksimal ærlighet unntaket. Man får en tendensiøs start på dagen innen den første kaffekoppen er tømt.