Nytt

EU-landenes innenriks- og justisministere avviser en desperat bønn fra Italia om å lette på migranttrykket. De gjør det klart at de ikke vil åpne havnene sine.

– Det var uenighet tidligere, og det fortsetter å være uenighet, sier Italias innenriksminister Marco Minniti etter uformelle samtale med EU-motpartene i Tallinn.

Ifølge statssekretær Thor Kleppen Sættem (H), som var Norges representant på møtet, ble det endringer i agendaen som følge av at den italienske ministeren brukte en halvtime på å redegjøre for situasjonen i Italia.

–Sett fra italiensk ståsted har mange land ikke stilt opp i den solidariske forpliktelsen om migrantstrømmen som kommer over Middelhavet. Her vil jeg imidlertid legge til at Norge har oppfylt sine forpliktelser, og at det ikke ble rettet negativ oppmerksomhet mot oss, sier han til NTB.

Alle de andre som var der, bekreftet imidlertid at også de forsto alvoret. Ifølge Sættem konkluderte formannskapet med et det skal gå dager, ikke uker, før man finner konkrete grep EU kan ty til for å avlaste Italia.

Ingen havnehjelp

Italia har tatt imot om lag 85.000 av de 100.000 migrantene som har strømmet over Middelhavet siden januar. Landets største frustrasjon de siste ukene har vært knyttet til båter fra utenlandske hjelpeorganisasjoner.

Ifølge Sættem sa den italienske utenriksministeren at disse organisasjonene nå bringer flere flyktninger til land i Italia enn den italienske kystvakten. Nylig truet de med å stenge havna for slike skip med mindre de får mer hjelp fra de andre EU-landene.

Denne hjelpen vil imidlertid ikke komme i form av at andre land åpner havnene sine, slik Italia ønsket seg. Både ministrene fra Tyskland, Frankrike, Spania, Luxembourg og Nederland avviste dette blankt, og mener det vil gjøre Europa mer attraktivt for migranter.

De ble likevel enige om å utvikle retningslinjer for disse utenlandske hjelpeorganisasjonene.

–Det var ikke snakk om noen konkrete grep, men fra italiensk side går det blant annet på at man skal holde seg utenfor libysk farvann, og samarbeide med italienske myndigheter. Båtene skal ikke være redskap for libysk kystvakt. De vil også ha mer åpenhet om hvor og på hvilke vilkår de opererer, sier statssekretæren.

Politisk uenighet

Spørsmålet er om dette holder for Italia, som frykter å havne i en lignende situasjon som den både de og Hellas var i under den såkalte krisesommeren i 2015.

Erik Oddvar Eriksen, leder for Senter for Europaforskning ved UiO, påpeker at det allerede finnes en relokaliseringsordning for flyktninger. EU-landene skal også hjelpe Italia med å returnere dem som ikke har krav på asyl.

–I tillegg har EU satt av 75 millioner euro for å avhjelpe Italia. Det finnes vilje i selve EU, sier forskeren.

Det hjelper imidlertid ikke når ikke medlemslandene følger opp, og bare tenker på seg selv.

–Her har Europa et politisk problem som de ikke klarer å håndtere, påpeker Eriksen og viser til et eksempel:

–Mens Italia har vist en formidabel solidaritet, har for eksempel Østerrike varslet at de vil sende ut 750 soldater for å sørge for at folk ikke kommer over grensen dit fra Italia. Politikerne kjemper om oppslutning lokalt, mens problemene oppstår på det globale og europeiske plan.

Hjelp hjemme

I tillegg til å avhjelpe de såkalte «frontlandene» i Sør-Europa, ønsker EU å sette av penger til Libya for å stoppe utflukten derfra, blant annet gjennom å styrke den libyske kystvakten.

Amnesty har blant annet bedt EU om å «seriøst vurdere» dette samarbeidet, ettersom den libyske kystvakten har blitt anklaget for mishandling og for å hjelpe menneskesmuglere.

Problemet er at det ikke finnes noen tydelig myndighet å forholde seg til i landet, som for øyeblikket har to rivaliserende regjeringer.

– Mangel på stabilitet og ressurser både i Libya og andre land i Nord-Afrika var jo tema indirekte. Det faktisk å ha ryddige myndighetsforhold i avsenderlandene er første steg på veien for å sørge for at migrantstrømmen ikke utvikler seg, sier han.