Kommentar

Under den røde terror i Tyskland sa man at Forbundsrepublikken hadde vært et godværsdemokrati. Nå ble det satt på prøve. Det samme kan man si om dagens Norge. Vi har vært et godværsdemokrati. De dagene er over.

Bildene av leddbusser som blokkerer sidegatene til Karl Johans gate vil for alltid symbolisere at vi har mistet uskylden. Det skjedde på tross av alle forsikringer om at vi er et nytt fellesskap i et nytt Norge.

Politiet og myndighetene tok folks bekymringer og redsel på alvor. De våget ikke ta sjansen på at noe skulle skje. Da ville 17. mai aldri blitt det samme.

Bare bevisstheten om at noen kunne tenkt seg å angripe barnetoget, var nok til at myndighetene foretok sikringstiltak som snakket sitt tydelige språk.

Det var umulig å ignorere hvem bussene var rettet mot. Det synker inn. Ved flyplasser. Ved innkjøringer til viktige bygg. Over alt er det sperringer og kontroll. Nå også i sidegatene til Karl Johan på 17. mai.

Hva tenker folk? Noen gjør seg kanskje ikke så klare tanker, men de reagerer med frykt likevel.

Aftenposten har trykket leserbrev fra ungdommer som sier at søsknene ikke tør gå i 17. mai-tog. Skoler har holdt orienteringsmøter for foreldre om hvordan de skal oppføre seg hvis noe skjer. Panikk er en mulighet når tusenvis av barn marsjerer i flokk.

Myndighetene turde ikke overse muligheten for at noe kunne skje. Fallhøyden var for stor. Det er spesielt.

Når man først har turt å erkjenne at man er redd, skjer det en opptrapping. Det er vanskelig å late som ingenting neste år. Trusselen forsvinner ikke.

Derfra skrus spiralen opp. Det er bare noen uker siden Drottninggatan. Terroren i Stockholm var nok det som gjorde forskjellen i Norge.

Myndighetene har blitt tvunget til å gjøre noe som bryter med alt de står for. Terroren har vært et bifenomen. Noe vi skulle finne oss i, lære å leve med.

Men Norge kunne ikke leve med et barnetog som ble rammet av terror. Det viste seg politisk umulig.

Det finnes altså en grense.

Synet av leddbusser brukt som sperringer var uhyggelig, men samtidig uttrykk for en realisme.

Det er slik verden er blitt. Det er dette vi står overfor.

 

Les også

Hurra for Heger! -
Spillets regler endres -
Tomprat mot terror -
Unntakstilstand -

Mest lest