Gjesteskribent

Naboen min er en grevling (meles meles). Hun bor i en steinrøys oppi bekken, følger sine faste stier rundt i dalen, markerer på stubber og steiner hvor hun hører hjemme, så ingen er i tvil.

Grevlinger er fredelige dyr, de ønsker ikke bråk. De liker å pusle med sitt i fred, og har få venner eller fiender blant den øvrige fauna. Men bikkjer er noe herk, selvfølgelig. Ikke det at bikkjer utgjør noen reell fare, grevlingen trenger bare snu seg og snerre, så piper de fleste bikkjer tilbake til eieren. Men irriterende er de, snuser og skvetter overalt.

Grevlingen og bikkja mi har for øvrig funnet ut av hverandre, og omgås ganske greit. Verre er det når jeg kommer inn i bildet. Det hender jo at vi møtes og skal hver vår vei, og da kan situasjonen bli litt spent.

På vei hjem fra skogtur treffer vi plutselig grevlingen Melis rundt en sving. Hun står midt i veien og snuser nærsynt mot bikkja og meg, prøver vel å finne ut hva slags humør vi er i. Bikkja ser på meg, lurer på hvordan vi skal løse dette. Jeg sier «slapp av, så ser vi hva som skjer».

Jeg er ingen grevlingpsykolog, men regner med at grevlinglogikk ikke skiller seg nevneverdig fra vår, bare langt mer jordnær og rasjonell. Grevlinger tar hverken selfies eller samtidskunst alvorlig, noe som hever min respekt for dyret betraktelig og plasserer dem like oppunder medierådgivningskonsulent på evolusjonsstigen.

Grevlingen Melis tenker ganske omtrentlig slik i sitt noe butte grevlingsinn: «Auda….der er’em igjen. Shait åsså, hvordan løser jeg detta? Bikkja holder seg i ro som vanlig, den er grei. Mannen stoler jeg ikke på, aldri i Svarte Meitemarken om jeg gjør! Pøh, jeg viker ikke unna, jeg vil hjem! -Vel vel, ikkeno’ å grunne på: Huheiherkommerjeg!»

Grevlingen reiser bust og bykser fram, rett mot bikkja og meg, midt i veien. Farta øker, bikkja mi trekker til side… også piler grevlingen mellom oss og forbi, så nær at eimen av grevling henger igjen. Tydelig fornøyd sluntrer grevlingen Melis videre oppover veien, snur seg i farta og ser etter oss, slenger innom en stubbe for en kjapp skvett og forsvinner ut av syne.

Dette er pragmatisme på høyt plan: pragmatis naturalis. Konkret, praktisk og egennyttig problemløsning. Kjemp for alt hva du har kjært, men ikke dø før det virkelig gjelder. Finn heller en rask og effektiv løsning uten tap av ansikt, ære eller liv, behold selvrespekten, vis hva du kan, ikke vis svakhet, bare skjær igjennom og få det unnagjort før noen tviler eller ypper seg opp.

Denne naturlige varianten må ikke forveksles med de tre avartene pragmatis politicus, pratmakalaus diplomaticus og pratnoldus amanuensis. Disse følger en helt annen logikk og genetisk instruks, og dessuten forventes det at man stiller i skreddersydd dress mens man pragmatiserer. Denne utføres gjerne stående, enten foran en talerstol eller hvit duk, og til tider med et aldri så lite glass i hånden. Håndbevegelsene er særs viktige under pragmatisering, for det er viktig å bruke begge lankene som illustrasjon på hvilke vanskelige valg som må tas, avveiningene som gjøres, dilemmaene som vektes, og den endelige avgjørelsen akkompagneres helst med to åpne, tomme hender og et oppgitt sukk. Siden er det skåling og bankett.

Til høstens valg kommer jeg til å støtte min kandidat ved å legge en stemmevaffel med peanøttsmør utenfor hiet hennes. Vi satser på en brakseier, bikkja og jeg!

Janist, 5.5.-17

Les også

Naturalismen -
Kategorismen -
Veien til makt -
Å gjøre eller ikke gjøre -
Elefanten i rommet -
Politisk etterrakst -
Hjemturen -
For full fart fremover -
Kongen rundt den varme grøten -

Mest lest

Les også