Gjesteskribent

Alle bruker vei. Vi bruker den hver dag. Du og jeg bruker den for å komme oss frem dit vi skal. Vi skal mange steder. Vi må jobb hver morgen og hjem hver ettermiddag. Når kvelden kommer skal vi på kino og på besøk til venner. Når helgen kommer gjør vi unna storhandelen, som foregår i kjøpesentra som forsynes av veitransport.

Veiene krysser landegrenser og kontinenter. De stopper aldri. De bare fortsetter og fortsetter, og overalt hvor de løper leder de tilbud til etterspørsel og omvendt.

Vei er viktig. For deg. For meg. For næringsliv og industri, for den globale økonomien. Men for norske makthaverne er veien også viktig som et populistisk instrument. Politikerne våre bygger nemlig ikke vei for å fremme nasjonale interesser.

Hvis hensikten hadde vært å utvikle et vegnett for å betjene næringslivets og industriens ønsker så hadde samferdselspolitikken vært løftet ut av politikernes hender i langt større grad enn det vi ser i dag. Når det motsatte er tilfelle, og vegbygging forblir i hendene på politikerne, så er det fordi veinettet er et populistisk våpen. Et våpen politikerne våre bruker skamløst. For å straffe og belønne, for å lokke og lure. For å vinne valgene, og makten som kommer med slik seier. Dette er ikke nytt.

Fredag 20 februar 2009 trykket Aftenposten et oppslag under tittelen ”Politikk viktigere enn veibehov”. Artikkelen tok for seg forskningsprosjektet til de to BI professorene Leif Helland og Rune Sørensen, som påviser følgende:

A) At veipenger fordeles ikke etter det som gir best samfunnsøkonomisk nytte, men etter hvor de politiske partiene kan få mest uttelling i forhold til mandater.

B) At politisk uttelling styres av tre forhold: 1) antall vippvelgere – jo flere på vippen, desto større grunn har politikerne til å lokke med ny vei. 2) partilojalitet – jo mer lojale velgerne er, desto mindre grunn har politikerne til å lokke med ny vei. 3) Antall velgere bak hvert mandat – jo færre velgere bak hvert mandat, desto mindre koster hver folkevalgt.

Avhandlingen til Helland og Sørensen viser at prinsippet som legges til grunn for veibygging i Norge har lite med kost-nytte beregninger å gjøre. Det er politisk opportunisme som styrer, mener de lærde herrer. Avhandlingen deres var faglig solid nok til å komme på trykk i journalen Public Choice. Og Aftenpostens redaksjon var skarp nok til å lage et oppslag på saken. Men deretter – ingenting.

Slik samferdselsdebatten står i dag kunne avhandlingen til Helland og Sørensen like gjerne aldri vært trykket. Vi fortsetter å bli presentert for bilder av vakre unge mennesker som har omkommet i trafikkulykker. Vi fortsetter å se bilder av livsfarlige og smale veier i avisene. Vi fortsetter å høre at nå må noe gjøres, at nå må det satses veier, at nå må det holdningsendring til. Og alt dette er helt riktig. Det er mye godt arbeid som blir utført innenfor samferdselssektoren. Det er mange dyktige fagfolk som jobber frem gode resultater. Men vi vil ikke se de nødvendige endringene, ikke så lenge Helland og Sørensens utmerkede arbeid fra 2009 henger over oss.

Hvis Helland og Sørensens analyse av norsk veisektor holder stikk, så bruker våre politikere nasjonale veikroner som tilskudd til partipolitiske markedsføringskampanjer. Dette er i så fall populisme av det dødbringende slaget.

I fjor døde 209 mennesker på norske veier. Kan det virkelig være så ille, at mange av dem døde slik at partiene kunne vinne stemmer?

http://www.bi.no/no/Forskning/Nyheter/Nyheter-2009/Bygger-veier-for-a-vinne-velgere/