Gjesteskribent

Bildet: Erik Werenskiold Landskap med slåttekar

Her en vakker vårdag  -jeg sto ute på tunet og hogg ved- oppdaget jeg plutselig en isme som jeg aldri har lagt merke til før. Den satt oppi lia og stirret ned på meg med et trassig blikk, viste tydelig at den hverken var interessert i å vike unna eller snu. Jeg stirret forundret tilbake, for en slik isme er et svært sjeldent syn i disse strøk og tideverv.

«Gå vekk!» sa ismen. «Fjern deg. Du bråker, du stinker og har ikke noe her å bestille. Vekk!»

Jeg stirret bare måpende tilbake, visste ikke hva jeg skulle si. Så jeg spurte: «Hvem er du?»

«Og hvem er det som spør?» kom det kjapt i retur fra ismen. Jeg ble paff, og det er ikke så rart. For de aller fleste ismer pleier jeg å takle ganske fort og greit, to finter og en kjapp analyse setter de fleste av dem i boks. Men denne ismen var altså mer vrien, så jeg ga blaffen i å presentere meg og spurte igjen: «Er du en slags Skepsisist? Kynist? Eller en Kategorist, siden du dømmer meg før vi har blitt bedre kjent?»

«Fzzzz» freste ismen og forsvant over åsen som en nyttårsrakett, og borte ble den.

Inntil i dag morges, da jeg sto nede ved bekken for å slå lens. Man gjør seg jo gjerne noen tanker mens man står der, for det er bedre å falle litt i staver enn å falle i bekken har jeg erfart. Plutselig dukket ismen opp igjen, akkurat der strålen traff vannspeilet. Ismen spytta ut en skvett, kikket opp på meg og sa: «Sprrt…Pissimist er jeg i hvert fall ikke, ignorante nek! Skjønner du ikke bæret? Jeg er en ekte inngrodd nådeløs skruppelløs NATURALIST, fatter du? Og ikke stå der med snoppen i hånda som en annen fluefisker, ta meg heller med inn i stua, så skal jeg tegne og fortelle!»

«Unnskyld» fikk jeg mumlet fram, mens jeg ristet løs og pakket snippesken. «Slapp av, pissing er helt naturlig, og jeg er jo tross alt en Naturalist…skjønner?» sa ismen mens vi vandret inn i stua, hentet fram Den Store Kloke Ordboken fra biblioteket og bladde opp: «naturalisme: 1) filosofisk system som fornekter det overnaturlige. 2) kunstretning som krever livet skildret slik det virkelig er.»

«Så, hva tror du? Tror du på Gud? Skrømt? Dommedag? Støres Visjoner?» spurte ismen. Jeg grunnet litt på denne og svarte: «Tror og tror… ‘Du skal ikke tro, du skal vite!’ lærte jeg av min far, så akkurat dèt har jeg stor tro på. Men ellers er jeg nok skeptisk til det aller meste og stoler vel knapt på meg sjøl. Så nei, jeg vil ikke kalle meg troende, og i hvert fall ikke overtroende… kanskje undertroende

Dette syntes jeg var så godt svart at jeg lente meg tilbake i godstolen og tok meg en pjolter. Ismen dro fram en fjærpenn og noterte seg alt dette bak øret et sted (uvisst akkurat hvor, for ismer har ører overalt).

«Neste punkt: Liker du figurativ kunst? Du vet: blomstereng, trær og fjell, kanskje med en lekkert dandert elg eller budeie?» Ismen myste mot meg med ertende blikk og provoserende flir.

«Åja!» svarte jeg ivrig, «bare se deg rundt på veggene her: trær og sjø, skog og vann i skjønn forening. Og documentmappa mi er proppfull av naturbilder, med russeren Ivan Shishkin  på ypperste hedersplass. Flotte malerier av trær og skog, både med og uten vann. Så i kunstverdenen er jeg Naturalist, garantert!»

«Så du må ha skauen innrammet for å forstå den, er det slik? Dere menneskefolk er jaggu snåle. Her lever dere så unaturlig kunstige liv som mulig, samtidig dyrker dere det naturlige ved å stenge alt inn i glass og ramme, eller setter det på et alter og kaller det… ja gudene veit hva. Forstår du ikke at Naturalismen ikke bare dreier seg om filosofi eller kunst, men selve det fordømrade virkelige LIVET?»

Nå så jeg at ismen var i ferd med å fzzze igjen, og jeg ville ikke risikere den slags innendørs. Så jeg bare nikket fromt, åpnet armene og ba om mer juling. Man spøker ikke med sinna ismer… noe jeg for øvrig ikke lærte av min far, men av suf(m-l).

Så ismen hamret løs: «Naturalismen følger en enkel logikk: enten er det naturlig eller så er det unaturlig. En naturlig ting er for eksempel å invitere gjester på besøk, fôre dem, skåle en skvett, prate og ha det hyggelig inntil man sier godnatt og lar gjestene gå hjem igjen. Hvis man derimot inviterer gjester som blir og blir og aldri drar igjen, selv ikke når kjøleskapet er tomt, ja da blir hele besøket ganske unaturlig og heller ikke særlig gjestfritt etter som tida går, -skjønner?» Joda, jeg nikket og var lydhør.

«Og vi Naturalister sprader ikke nakne rundt i gatene for å vise oss fram, det er naturister, hvis du fatter forskjellen. Så det er ingen grunn til å være flau over å kalle seg Naturalist, selv om folk flest glaner dumt på deg og rødmer.»

«OK, jeg skjønner tegninga. Naturalister forholder seg til det naturlige, den er grei. Men hva er naturlig? Er det noen fasit, et leksikon jeg kan slå opp i hvis jeg er i tvil? Hakkespettboka kanskje?» Jeg trakk opp skuldrene slik italienere gjør på film og spurte ganske så overbevisende, antok jeg.

Ismen la seg godt til rette oppå bokhylla, kroet seg sammen, glippet med alle øynene (ismer har utallige øyne som ser over, under, inni og hinsides alt), gjespet og sa: «Men å diskutere ivrig og høyt med deg sjøl, fekte overbevisende med henda og flire mot veggen, dèt har du tydeligvis ingen problemer med. -Jeg bare spør: er det naturlig?»

«Naturligvis» svarte jeg, også var vi skjønt enige om den saken, Naturalismen og jeg.

Ismen hadde tydeligvis kommet for å bli.

 

 

janist, 25.4.-17

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også