Kommentar

VG skriver i dag om en ny studie av arbeidslivet fra tre forskere ved Frisch-senteret. Den viser at migranter som kommer til Norge som flyktninger eller via familie­gjen­forening, har lavere syssel­settings­grad etter 5–10 år enn de har de første årene i landet.

I oppsummeringen av funnene til de tre – Knut Røed, Bernt Bratsberg og Oddbjørn Raaum – illustrerer Hilde Sandvær og Amalie Frøystad Nærøs tekst hvordan den norske offentlig­heten benytter et dobbelt vokabular på innvandrings­feltet:

Arbeidsmarkeds­deltagelsen går ned og forskjellene mellom syssel­settings­graden til nordmenn og innvandrere med bakgrunn fra flukt eller familie­gjen­forening, øker.

Det skilles altså mellom nordmenn og innvandrere.

Men vent nå litt: Har vi ikke kong Haralds massivt hyllede ord for at «nordmenn også har innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria»? Hvorfor er det sånn at uten­lands­fødte personers norskhet er noe som kan skrus av og på etter forgodt­befinnende?

En av forutsetningene for å kunne holde gående en offentlig samtale som henger sammen rent logisk, er at ordenes betydning ikke skifter fra den ene dagen til den andre. I fravær av en slik konsistens blir samtalen en lapskaus av tullprat. Omtrent der er vi i dag.

Årsaken er neppe lav intelligens eller slapp språkbruk i sin alminnelighet. En bjelke er fortsatt en bjelke, for ellers ramler huset ned. Grunnen er at et ømtålig tema som innvandrings- og inte­grerings­feltet fortsatt er innhyllet i et uutholdelig hykleri.

Ingen illustrerer dette hykleriet bedre enn Knut Røed, en av studiens medforfattere:

– I utgangspunktet er det overraskende ettersom forskjellene mellom innvandrere og norskfødte burde bli mindre og mindre jo lengre innvandrerne bor i Norge. Vi finner at det motsatte skjer. Etter fem til ti år øker gapet.

I utgangspunktet overraskende? Virkelig? Hvilket utgangs­punkt er det Røed snakker om?

La oss friske litt på hukommelsen.

11. januar 2011. En rapport med tittelen «Yrkes­deltaking på lang sikt blant ulike innvandrer­grupper i Norge» blir lagt frem for Velferds- og migrasjons­utvalget. Aftenposten oppsummerer noen av rapportens funn:

  • Kun én av tre i den første bølgen av arbeids­innvandrerne fra Pakistan og Tyrkia er nå i jobb – resten mottar uføretrygd. I den norske kontroll­gruppen på samme alder er to av tre i jobb.
  • Mønsteret repeteres for dem som kom etterpå i forbindelse med familie­gjen­forening.
  • Bare halvparten av somaliske menn er i jobb syv år etter at de kom til Norge.
  • 40 prosent av iranske kvinner mottar trygd etter 18 år i landet.
  • Nesten alle grupper opplever en nedgang i syssel­settingen etter 10–15 år i Norge.

Og hvem var det som forfattet denne rapporten? Knut Røed, Bernt Bratsberg og Oddbjørn Raaum, altså de samme tre som står bak den nye studien av samme tema.

Det er derfor høyst rimelig å forutsette at disse funnene er en del av Knut Røeds «utgangs­punkt», formodentlig også andre funn som bekrefter samme tendens. Med mindre «utgangs­punktet» hans er å lukke øynene, synge «meget er forskjellig, men det er utenpå», innbille seg at Norge blir det samme med andre mennesker, og fremfor alt glemme sin egen forskning, burde han kanskje forvente at studien fra 2017 bekrefter studien fra 2011?

Eller kanskje Galileo også burde ha gakket hen tilbake til tårnet i Pisa etter seks år for å se om gjenstander med forskjellig tyngde fremdeles falt like raskt?

Vi kan nokså trygt gå ut fra at Røed ikke er overrasket i det hele tatt, men at han forstiller seg.

Forskernes to offentlige standard­forklaringer på funnene de gjentatte ganger overraskes av, har hele tiden vært at innvandrere støtes ut fra arbeids­livet, og at gode velferds­ordninger frister. Men dette burde de selv ha satt spørsmåls­tegn ved allerede i 2011:

Innvandrere fra Chile og Sri Lanka utmerker seg ikke med høyere andel trygdede sammen­lignet med norsk­fødte.

Denne gangen tar de for sikkerhets skyld med konjunktursvingningene også. Men hva når et fenomen observeres over så mange tiår at det også viser seg under konjunkturoppgang?

Det handler altså ikke bare om sider ved det norske samfunnet, det handler også om innvandrerne selv. Mon tro hva det er som skiller Chile og Sri Lanka fra Pakistan, Tyrkia, Somalia og Iran? Det skulle vel aldri være at Chile er over­veiende katolsk, Sri Lanka over­veiende buddhistisk og de andre over­veiende muslimske?

Slike helt banale innsikter er det strengt forbudt å skaffe seg i det offisielle Norge.

I stedet er det «vi» som må gjøre noe, for plutselig er det legitimt å operere med «oss og dem». Det er lov hvis vi kan påføres dårlig samvittighet, men ikke lov hvis det samme risikerer å skje med de andre. «Botferdighetens tyranni» gjelder bare oss selv.

Røed illustrerer fenomenet idet han bullshitter med et vokabular som snart burde bli gjenstand for lovforbud:

Det viser at vi har noen utfordringer knyttet til integrering på varig basis, sier Knut Røed, senior­forsker ved Frischsenteret.

Nei-tenk-at-jaså-sier-du-det? Hva om menneskene som kommer til Norge, har «noen utfordringer» med å tilpasse seg en sosial modell som er tusen ganger bedre enn den de forlot? Hva om det problemet er så uløselig at vi helst ikke bør importere altfor mange representanter for dysfunksjonelle sosiale modeller?

Selv har vi mest av alt «utfordringer» når det gjelder å se sannheten i øynene, sette ærlige ord på den og huske hva som ble sagt. Men fordi den norske offentlig­heten er så blind, glemsom og kvelende hyklersk, kommer den aldri en milli­meter videre på erkjennelsens vei i dette spørsmålet.

Sosialøkonomer unnlater altså ikke bare å gjøre kulturelle, religiøse og moralske variabler til en del av ligningen, de dropper like godt de sosiale med det samme. De dyrker fagidiotien og får paradere i offentlig­heten som vismenn – til tross for at de både glemmer og overraskes av egen visdom.

Mest lest