Kommentar

«Bare en bil», men når man vet hva den ble brukt til, blir den noe annet. Lignende bilder er tatt i Berlin, Nice og London. Vi hørte om IS’ grusomheter, så bildene av halshugginger. Nå har volden kommet til Europa. Vi har vanskelig for å ta inn over oss at noen liker å se volden og deretter går ut og gjør det samme selv.
Foto: TT/Reuters/Scanpix

 

«Dere kan aldri kue oss. Terrorister kan aldri vinne over Sverige. Aldri», siterte VG Sveriges stats­minister Stefan Löfven på i går kveld.

«Lavbudsjett­angrep er dessverre blitt vanlige. Paradoksalt nok blir da også terrorens effekt mindre», lyder ingressen til en kommentar av Aftenpostens Andreas Slettholm ved midnatt. Ingressen setter det litt mer på spissen enn selve teksten, og vi vet ikke om den er Slettholms egen, men budskapet er likevel en del av tidsånden, hvor man later som om dette betyr at vi ikke lar oss ramme.

Men både Aftenposten-deskens og den svenske stats­ministerens budskap er feil.

For vi er kuet allerede, under­kuelsen blir kraftigere, og ringe­akten hos Allahs soldater blir større for hver gang de parterer oss.

Bokstavelig talt parterer oss. Ikke bare på grunn av den voldsomme trangen til å kutte av hoder. Bildet av den over­kjørte unge kvinnen, som vi vegrer oss for å bruke, viser at det ene benet hennes lå avrevet og adskilt fra resten av kroppen.

Sett fra voldelige islamisters synsvinkel er dette et bra resultat. Fire vantro er døde, og flere andre er skadet. Man hjelper demografien litt. Deres moral er styrket; vår er svekket. De har oppnådd en kjødelig, men fremfor alt åndelig seier; vi har lidd både kjødelige og åndelige tap. Jo flere ganger vi blir angrepet, desto mer anstrenger vi oss for ikke å se hva som motiverer angriperne.

Taperen gjør ikke bare ofrene urett ved ikke å rette sin harme mot den ideologiske bevegelsen som slaktet dem. Taperen gir også avkall på realitets­sansen ved å late som om han vinner. Eller avkall, realitets­sansen hadde vært borte lenge. Den må være det for å kunne si at kjønn er en sosial konstruksjon, at islam er fred, for å late som om skolene fortsatt er skoler, eller at samfunnet fortsatt et samfunn.

For hvis Sverige fortsatt var et samfunn, hvordan kunne det så omhyggelig ha unngått å reagere på de ultra­brutale drapene og lemlestelsene av sine egne medlemmer?

Store deler av gårsdagen ble tilbrakt med øret limt til svenske radio­sendinger. Hanne Tolg sa at hun til slutt ikke orket å høre på. Det er ikke noe rart. For der ble man ustanselig minnet på at det ikke var hundre prosent sikkert at man hadde å gjøre med et terror­angrep. Og man fikk knapt vite noenting om ofrene.

Det vi derimot ble servert til overmål, var en orgie i egosentrisk føleri. Øyenvitner som ble intervjuet, ble invitert til å fortelle hvordan de hadde det. Omgivelsene fant trygghet i å vise påklistret omsorg. Folk fikk kvelden ødelagt, stakkar, og her er noen som er så sjenerøse at de stiller huset sitt til disposisjon.

Löfven sier at dette vitner om samhold. Men det vitner om det motsatte. Kun en nær fullstendig atomisert befolkning gir til de grader blaffen i den nesten som fortjener ens tanker, de døde, for i stedet å dyrke sitt eget føleri på denne måten.

Kanskje er det med illusjonen om å etterligne Israel at man ønsker å la livet gå videre mest mulig uforstyrret. På den tiden da buss­bombene der gikk av som hyppigst, var man snare med å utslette ethvert spor etter terror­aksjonene.

Men israelerne gjør dette vel vitende om at landet har en politisk beredskap, en åndelig beredskap, noen hemmelige tjenester og noen væpnede styrker som gjør alt de kan for å forhindre neste angrep.

Dét gjør ikke vi!

Vi gjør ikke annet enn å håpe på at angrepene vil gå over. Samtidig løfter vi ikke en finger for å gjøre noe med årsakene til at de vedvarer. Det er irrasjonelt på grensen til det kliniske.

Dette må ta slutt.

Gang på gang viser det seg at slakterne hadde uttrykt sympati for islamismen. Slike personer kan ikke lenger få ferdes fritt i våre samfunn. Men den erkjennelsen er fortsatt langt unna. Landet som ble rammet i går, er mest opptatt av hvordan tilbakevendte terrorister skal få jobb, bolig og psykologisk hjelp.

Den som viser sympati for militant islamisme, bør helt enkelt fordrives fra den siviliserte delen av fellesskapet.

Det er et praktisk spørsmål om de bør fengsles, deporteres eller anbringes på et eller annet oversjøisk territorium hvor de ikke er til fare for noen hjemme. Frankrike benyttet i sin tid Djevleøya som fangekoloni. De kunne med fordel ha gitt ti tusen islamister en lignende innkvartering. Og Skandinavia kunne ha leid en fløy der.

I stedet vil vi sannsynligvis oppleve at underkastelsen fortsetter, mens islam får blod på tann. Og før eller senere vil noen av dem som ikke holder ut å være underkastet, og ikke lenger har så mye å tape, begynne med sine egne grusomheter. Da vil oppmerksomheten også bli rettet mot det som motiverer gjerningsmennene. Da vil det igjen bli stuerent å benytte begrepet etnisitet i sin reelle betydning.

Det er noe dypt symbolsk ved at Stockholm rammes. For det vi ser utspille seg, er et Stockholm-syndrom på kjempemessig skala.