Sakset/Fra hofta

Bildet: Donald Tusk ble gjenvalgt som president for Det europeiske Råd, uten støtte fra sitt hjemland, Polen. Onsdag sto han i EU-parlamentet og slo fast at europeere ikke er nazister og ikke fortjener en slik betegnelse. – Vi er stolte europeere, avsluttet Tusk. Virkelig? Stolte? Det er vanskelig å få øye på. Erdogan derimot er stolt, overstolt og vil gjerne bruke nederlenderne som fotskammel. Tror Tusk at disse vamle, klamme ordene gjør inntrykk på den nye sultanen? Foto: Yves Herman/Reuters/Scanpix.

 

Et stort byrå som Reuters har problemer når det skal forklare hva som skjer med Europa. Hvordan beskrive dynamikken uten å bli våt på bena? Peter Appas forsøker, men plumper uforvarende ut i når han  sier at reaksjonene på terroren er «wildly out of proportion to the threat».

En analyse i Reuters skal være uangripelig, kvalifisert. Dette er hva de kan prestere, eller lar passere:

Terror attacks in Brussels, Nice, Berlin and elsewhere – or even simply reports of suspected potential attacks such as one in Germany this week – fuel a sense of division wildly out of proportion to the threat.

The real question is whether that narrative becomes entirely self-fulfilling. Right now, Europe’s institutions have the distinct smell of collapse around them, but their resilience – so far at least – remains striking.

Et selvoppfyllende narrativ om terror? Vi tar det for alvorlig? Hvem er det som lever «wildly out of proportion»?

Man truer med kollaps for å kunne skremme fårene tilbake i folden. Når man skal levere begrunnelser for status quo må man ty til fortidens bedrifter. Men de er vel intet svar på dagens krise? Tankegangen blir et anakronistisk rot. Man kan ikke besvare dagens krise ved å vise til fortidens resultater. Det blir som å sette kjerra foran hesten.

The various European projects now under pressure – the EU, NATO, the single currency, even the basic political institutions and establishments that administer each country – are imperfect. But they have also delivered some remarkable results, not least keeping the peace on the continent for more than six decades and – broadly, at least – delivering effective welfare and rights to their people.

European liberal democracy is often hypocritical, and sometimes ineffective. But by and large, the citizens of EU countries have spent recent decades protected from some very bad things, in particular excesses of state power, something not true of Putin‘s Russia – let alone the fascist regimes of the thirties or Soviet-dominated governments that ruled Eastern Europe throughout the Cold War.

«Man» truer med historien og bruker den moralsk. Pass dere! Men den slags prekener oppnår ingenting. Historien bryr seg ikke om moralisering.

Deretter kan man konstatere at Europa er blitt mindre imøtekommande overfor fremmede. Akkurat hvor imøtekommende Europa burde være, svarer ikke Peter Appas på. Burde han ikke det? Imøtekommende i forhold til hva og hvem? Tyrkia? Skal vi ta et islamistisk diktatur med på kjøpet? Libanon? En borgerkrig? Jordan? Et vaklevorent tribalistisk kongedømme?

Europe is certainly becoming a less friendly continent, particularly for those who are different – as refugees now held in increasingly horrific conditions in the EU border states such as Serbia have noticed. So have migrant communities across the EU.

Reuters er selv en del av problemet når de ikke tør å sette ord på problemene. I stedet heter det at Tyskland kan bli tvunget til å gå for egne atomvåpen, som om de skulle ha noen som helst relevans for dagens problemer. Dette er seriøse publikasjoner.

It’s hard to say where things go from here. While the institutions of European integration offer the best hope, countries can hardly be blamed for taking matters into their own hands when it comes to defending themselves. An article in the Economist last week asked whether Germany might be willing to break one of its last and greatest taboos, and launch its own nuclear weapons program to protect itself against an ever more uncertain future.

Konklusjon: Hvis vi ikke finner på en «always look on the bright side of life» kommer ting til å bli mye verre. Oh yeah? Med Juncker, Merkel og Tusk ved roret?

Somehow, Europe has to convince itself things are not quite as bad as they look and find some optimistic route forward. Otherwise they might get worse than anyone is willing to contemplate. (By Peter Apps)

Europe on knife edge of uncertainty, maybe catastrophe