Tavle

Janne Haaland Matlary, foto: Kjetil Ree / Wikimedia Commons.

 

Professor i statsvitenskap og Høyre-politiker Janne Haaland Matlary gjør i Dagens Næringsliv den 13. mars en respektabel innsats for å forsvare omdømmet til velgere som reagerer negativt på overdreven globalisering og multikultur.

Det er moralistisk å stemple denne trenden som «populisme», skriver hun. Deler av drøftelsen er uvanlig klartenkt og velformulert til å komme fra en person som både er akademiker og politiker:

Det er ikke populisme å ville verne egen nasjonalstat og nasjon mot ukontrollert innvandring, ei heller å fysisk kontrollere grensen mot dette.

Nå som dette i en viss utstrekning rent faktisk pågår til ikke altfor mange protester, synes hun kanskje at tiden er inne til å ta et lite skritt videre:

Det er fremdeles ikke politisk korrekt å snakke om å verne egen nasjon mot å bli for multikulturell her i Vest-Europa, mens det er det i Sentral-Europa. Det har blant annet med mange hundreårs konflikter på Balkan mellom tyrkere og europeere å gjøre. Ungarn var okkupert av tyrkerne i 150 år og det var ikke ett kirkespir igjen i landet, kun minareter.

Denne delen av historien er ikke så godt kjent, særlig ikke blant de yngste. Men heller ikke blant de litt eldre er det så vanlig å forestille seg at det som har skjedd i Ungarn og andre steder for lenge siden, kan skje hos oss i fremtiden. Ikke engang samtidens Sverige ser ut til å pirre forestillingsevnen nevneverdig.

Men folk er ikke fullstendig bevisstløse for det, mener Matlary:

Velgere er tydeligvis opptatt av at deres nasjonalstat skal forbli gjenkjennelig og bevares i språkdrakt og identitet fremfor å være et multikulturelt laboratorium hvor folk i mindre velstående områder er prøvekaniner.

Fremfor alt slår hun fast at dette er fullstendig legitimt:

Det er derfor feil om denne demokratiske reaksjonen avfeies som populistisk. Den er snarere en reaksjon på oppløsningen av nasjonal identitet gjennom det lenge rådende multikulturelle paradigmet.

Reaksjonen på globaliseringen er sunn, konkluderer statsviteren. Folk ønsker fremfor alt trygghet og arbeid.

Like begeistret er hun ikke for alle som gir denne reaksjonen konkret politisk form, som Trump, Le Pen eller Beppe Grillo, som hun mener virkelig fortjener betegnelsen populister:

At de valgte ofte er populister, er en tragedie.

Men hva er alternativet til å velge demokratiske politikere som i praksis står for en ny kurs? Hvis det er en tragedie, hva slags ord skal vi da bruke om politikerne de erstatter, som har brakt oss dit vi er?