Kommentar

H.R. McMaster ved utnevnelsen til Nasjonal sikkerhetsrådgiver under besøket på Mar-a-Lago, Palm Beach, Florida, 20 februar. Foto: Kevin Lamarque/Reuters/Scanpix.

Liberale og venstreorienterte gjør et nummer av at Donald Trump har besatt de tyngste postene med tidligere generaler. I amerikansk politikk skal ikke generalene styre.  I det skjøre klima som hersker er det noen som ser skyggen av militærkeiserne i Rom.

Men her har den britiske historikeren Niall Fergusson et interessant perspektiv: Generalene er de dyktigste noensinne, de utgjør selve ankerpunktet i administrasjonen. Det er større grunn til å bekymre seg om politikerne.

Fergusson minner om hvem det var som viklet USA inn i Vietnam-krigen. Det var ikke generalene, det var president Lyndon B. Johnson og hans rådgivere.

For the disastrous decisions to escalate in Vietnam were taken against the advice of the generals. The biggest blunder in modern American history was the achievement of Lyndon Johnson, arguably the most politically experienced president of them all; Robert McNamara, the “whizz- kid” former president of the Ford Motor Company; Dean Rusk, a career diplomat before he ran the Rockefeller Foundation; and Walt Rostow, an economist from MIT, Harvard’s wonkish neighbour.

Året var 1965. Generalene advarte, men ble ikke hørt. Det skulle koste Amerika mye blod og penger. Langt mer blod enn i Irak og Afghanistan.

…..the generals knew full well the war in Vietnam could not be won in the way Johnson proposed to fight it. Yet in July 1965 Westmoreland accepted the president’s half measures — 34 battalions instead of 44 and no mobilisation of the reserves. The ever-cynical LBJ put domestic politics first in the belief that too big an escalation of the war would jeopardise his “Great Society” welfare programme. By the end of his presidency more than 30,000 Americans had been killed in action with no end to the war in sight.

Offiserene lærte leksen og har ikke glemt den. Generalene som bekler Trumps kabinett har brukt tiden til å studere lærdommene. USA blir ikke ferdig med Vietam.

The biggest difference between American soldiers and American civilians is that the former learnt the right lessons from Vietnam. Men such as Mattis, Kelly and McMaster belong to the generation that rethought the American way of war. Mattis and Kelly enlisted in the marines in 1969 and 1970. In common with their younger army comrade McMaster, they are warrior scholars deeply committed to learning from history.

Nasjonal sikkerhetsrådgiver McMaster har skrevet boken Dereliction of Duty, som netttopp omhandler de militæres sviktende motstand mot en krig de visste ble ført på feil måte og derfor ikke kunne lykkes.

Ferguson har personlig lært å kjenne generalene som nå skal styre forsvarsdepartementet, Departementet for Homeland Security og Det nasjonale sikkerhetsråd. Han har enten studert med dem eller holdt forelesninger for offiserene. Han nevner også David Petraeus og Stanley McChrystal, øverstkommanderende i Afghanistan som en reporter fra Rolling Stone fikk felt ved å spille buddy.

 

Whenever I am succumbing to gloom about America’s political future, I remind myself of the unexpected legacy of the wars in Afghanistan and Iraq. Although the Obama administration frittered away the hard-won gains of the later Bush years, the generation that fought those wars has come back home imbued with a new spirit. Incorruptible, indefatigable servants of their country, they have learnt the hard way about the weaknesses as well as the strengths of a political system that subordinates the military to civilian authority.

Siden krigene nå er blitt om ideologier har de militære også måttet lære noe om hvordan man utkjemper asymmetriske kriger, hvordan man beseirer en motstander som også fører en idekrig. De har måttet tenke over styrke og svakheter ved dere egne samfunn. Slik hører vi lite om i den norske forsvarsdebatten.

Trump lover å tenke sikkerhet i et totalperspektiv. Ferguson føler seg overbevist om at generalene vil ha mye  å tilføre. De kan overføre noe av kunnskapen fra Afghanistan: Hvordan overbevise man befolkningen om nødvendigheten av sikkerhetstiltak? Anti-Trump-fløyen i USA kan være hard å overbevise. Man kan snakke om at krigen er kommet hjem, i den forstand at deler av befolkningen ikke anerkjenner presidentens legitimitet, og vil bruke alle midler for å sabotere hans tiltak.

MacMaster og islam

Hvordan vil generalene stille seg til Trump og Bannons oppgjør med radikal islam? Det forlød ved utnevnelsen av MacMaster at han ikke brukte begrepet radikal islam, men isolerte terror som et eget problem. Akkurat som Obama.

Det skal ha vært et møte sist torsdag hvor dette ryktet ble bekreftet:

President Trump’s newly appointed national security adviser on Thursday reportedly held his first “all hands” staff meeting where he said labels like “radical Islamic terrorism” are not helpful because he said terrorists are “un-Islamic.”

Så spørs det hva som skjuler seg bak en slik oppfatning, i praksis. Det går opp et flagg, for mulig konflikt med andre i Trump-administrasjonen, presidenten innbefattet.

Trump vil ikke ha dekning for å føre en politikk som ligner Obamas og det vet han.

Peter R. Mansoor, a retired Army colonel who served with McMaster in Iraq during the 2007 surge of U.S. troops, said earlier that McMaster “absolutely does not view Islam as the enemy.»

«So I think he will present a degree of pushback against the theories being propounded in the White House that this is a clash of civilizations and needs to be treated as such,» he said.

Pressetalsmann Sean Spicer sier McMaster står fritt til å sette sammen et team som han vil. Steve Bannon fikk en plass i Det nasjonale sikkerhetsråd. Hvis McMaster vil kan han rette en henstilling til presidenten om å skifte ham ut, men hvis han gjør det vil det få stor oppmerksomhet.

 

http://www.foxnews.com/politics/2017/02/25/trumps-national-security-adviser-reportedly-says-label-radical-islamic-terrorism-not-helpful.html

 

 

At ease, America. Trump’s generals are no junta, they’re your best hope

Sunday Times 26. februar