Sakset/Fra hofta

Bilde: Det er mange ubesvarte spørsmål i saken mot Eirik Jensen. Politiet har i 15 år visst at Gjermund Cappelen drev med hasjsmugling, likevel ble han ikke tatt. Drugs forandrer samfunn. Åpne grenser og organisert kriminalitet går sammen. En ranch-eier i Venezuela har hengt opp en død kylling på gjerdet for å vise paramilitære fra Colombia at han har «beskyttelse». De paramilitære har bedt om «vacuna», vaksine, dvs beskyttelsespenger. Foto: Howard Yanes/Reuters/Scanpix.

 

Sturla Haugsgjerd, som jobbet med Thomas Seltzer på Trygdekontoret, skriver levende og godt om narkotikatrafikk på broen.xyz. Det er godt fordi Haugsgjerd skriver av egen erfaring.

De var ungdomsskoleelever som røykte hasj og fikk et tilbud de ikke kunne motstå:

Min historie startet for nøyaktig tyve år siden. Jeg var 16. Sammen med kameraten min hadde vi allerede eksperimentert et par år med hasj. Nå fikk vi et tilbud vi ikke kunne si nei til. Hva om vi i stedet for å kjøpe akkurat så mye vi røyket, kjøpte ti ganger så mye, men slapp å betale på forhånd? Så kunne vi selge videre til venner og bekjente. Hasjen vi røykte ville være gratis. 

 Tilbudet kom fra “Sigurd”, en mann i midten av 20-årene vi kom i kontakt med via fetteren til en i vennekretsen. Han var på utkikk etter kvikke hoder i ungdomsskolealder som var villige og kapable til å tjene litt ekstra ved siden av lommepengene vi fikk hjemmefra.

Grunnen til at vi ble plukket ut var nær sagt tilfeldig, men det faktum at vi både hadde nettverk og entusiasme spilte inn. Vi takket selvsagt ja, og en snau uke senere hadde vi vår første “hekker” (hekto, 100 gram) i hendene som vi kunne gjøre hva vi ville med. Det eneste vi måtte forholde oss til var at før vi fikk hente et nytt hekto måtte vi betale en sum på i overkant av 7000 kroner. Det betød at vi satt igjen med ca 30 gram eller 3000 kroner om vi distribuerte hasjen ut i vårt nettverk i små kvantum. Markedsprisen per gram lå den gangen på eksakt 100 kroner grammet. 

Butikken går strålende, de får gratis hasj og setter penger i et «fond». De går fra 100 hekto til 1 kilo. En dag rakner det. Sivilpurk stormer inn og tar med seg alt, også Sturla og kamerater.

Det blir ingen krise av det. Andre overtar. Andre som har vært konkurrenter. Haugsgjerd beskriver fremveksten av et marked og et distribusjonssystem.

Det har en god del med 68-erne å gjøre. De er foreldre som ikke bryr seg.

Jeg kunne ha spedd på med innsidehistorier om forelderegenerasjonens unnlatenhet og ignoranse overfor virksomheten vår: om hvordan unnlatenheten springer ut av en 68-mentalitet nedarvet fra deres egen foreldregenerasjon, de kulturradikale bohemene på 30-tallet. Det var de som banet veien for en såkalt “fri oppdragelse” og med det – ad omveier – for vårt ungdomsopprør i et Vestkant-Oslo, som med et voldsomt rykk på 90-tallet plutselig ble slynget ut i et konfliktfylt skisma som følge av bolig- og integreringspolitikk på henholdsvis Hovseter, Ullern og Majorstua. Der opererte vi. Jeg kunne ha utbrodert hvordan vi gikk kledd, hva vi brukte pengene på, hvilke kallenavn vi ga hverandre etc.

Drugs er samfunnsendrende. Det påvirker ungdomskulturen, de unge blir bærere av en kriminell utvikling. Lenger opp i hierarkiet sto eldre voksne. Menn. De traff aldri Haugsgjerd, hørte dem bare omtalt ved kallenavn. Gjermund Cappelen må ha begynt slik. Du blir ikke snill av å overleve i et slikt miljø.

Drugs driver «integrering» på sin egen måte.

Jeg kunne skrevet om grimme voldsepisoder etter sammenstøt med unggutter med bakgrunn fra eksotiske land. Om hvordan vi pratet i koder, gjerne med et språk influert av det vi idag liker å kalle “kebabnorsk”. Om lokale antihelter fra den kriminelle underverden og deres særtrekk, og det til dels skumle ryktet som løp foran dem. Eller jeg kunne ha lagt ut om hvordan vi var nødt til å manøvrere i en jungel av ikke-etnisk norske smågangstere fra Punjab i Pakistan eller Mostar i Bosnia.

Haugsgjerd irriterer seg over at mediene lukrerer på Eirik Jensen-saken. Det virker som de ikke er interessert i å finne ut sannheten. De vil gjerne holde den flytende så lenge som mulig. Mystifisere druglivet. Mistenkeliggjøre Jensen. Gjøre det hele ugjennomtrengelig.

Haugsgjerd ser linjene fra sin egen ungdom til rettslokalet hvor Cappelen facer Jensen.

Drugs har ingen glamour. Det er en skitten business. Mediene behandler Jensen/Cappelen som et oppgjør mellom to personligheter.

Åpne grenser gjør smugling lettere. Drugs ødelegger samfunnet. Kampen mot drugs står høyt på Trumps agenda. Drugs representerer så mye penger at ikke alle er interessert i at det virkelig skjer noe. Drugs er en av grunnene til å bygge en mur mot Mexico.

Hva har vi? Det var ikke lenge siden pakistanere som ble tatt med store cashbeløp på OSL, mistet bare 5 % av pengene. Ikke noe krav om å dokumentere hvor de kom fra. Et slikt samfunn ber om å bli ødelagt.

Opium til folket
Rettssaken mot korrupsjonstiltalte politimannen Eirik Jensen har ingen verdi. Det vet jeg fordi har sittet på narkobaron Gjermund Cappelens side.