Kommentar

Jeg har nettopp lest ferdig Jean Raspails De helliges leir. Hadde jeg lest den for ti år siden hadde jeg avvist den som sludder og vrøvl. Jeg hadde ikke akseptert påstanden om at Europa uten videre vil ødelegge seg selv i møte med verdens fattige, men ikke nå lenger.

Vi får stadig flere vitnesbyrd om holdninger som bekrefter Raspails profetier, men få har bekreftet dem som KrFs generalsekretær Hilde Frafjord Johnson med hennes betraktninger om Europas flyktningpolitikk. Med ett ble Raspails bok mer enn bare profetier, de ble levendegjort i en grad jeg ikke trodde var mulig, for Johnsons krav om underkastelse og avvisning av nasjonalstatens suverenitet er av en slik karakter at De helliges leir ble en kommentar til vår egen tid.

Det er krav om et godhetsregime verden aldri har sett maken til. Det er en forventning om at statens innbyggere uten å mukke skal finne seg i at alt de har bygget opp skal bli revet opp og ødelagt i løpet av få år, og det er ikke en fiksjon, det er hundre prosent realitet.

Det var tirsdag 17. januar Hilde Frafjord Johnson presenterte sine tanker og krav under tittelen Det er nå vi skal bestå prøven. Hun skriver blant annet:

Politikernes engasjement for flyktningene i 2015 er blitt erstattet av en pinlig, men talende taushet. Nærområdene og fattigere regioner må bære byrden. Norge har kapasitet til å ta imot flere kvoteflyktninger og en større andel av de som venter i leirene i Hellas. Partiledere fra blant andre SV og KrF har tatt til orde for dette i lys av den forverrede situasjonen. Men forslagene er blitt tidd i hjel.

I 2017 er det stortingsvalg. Nå er det viktig at Trumps valgseier og høyrepopulistenes frammarsj i Europa ikke fører til at frykten tar overhånd i norsk politikk. Nå er det viktig at vi består prøven. Det er nå vi må vise at vi står opp for verdier og prinsipper om menneskeverd, nestekjærlighet og solidaritet. Det ville være i Fridtjof Nansens ånd. Fortsetter vi som nå, er det mange av oss som ikke vil ­ønske å se oss selv i speilet.

Hilde Frafjord Johnson er generalsekretær i et parti som har gjort mye for å avdekke muslimers jødehat. I sin innstilling til en handlingsplan mot antisemittisme advarte partiet mot asylsøkere fra muslimske land med tanke på den ideologiske bagasjen de har med seg. Allikevel er det strid med KrFs syn på nestekjærlighet, menneskeverd og solidaritet å forhindre at jødehatet igjen blomster opp med å forhindre muslimer adgang til riket. Men det stemmer imidlertid overens med partiets eget syn på hva som betyr mest; kravet om nestekjærligheten som det politiske imperativ, selv overfor dem vi oppfatter som våre fiender.

KrF hevder at den

kristne nestekjærligheten innebærer en radikal grunnholdning for hvordan vi skal møte våre medmennesker, som også må få konsekvenser for politikken. Nestekjærligheten gjelder alle mennesker, uavhengig av hvem de er og hvor de bor. Den inkluderer selv de vi måtte oppfatte som våre fiender, og den krever aktiv handling.

Det er ikke vanskelig å forstå at dette er en oppskrift på den totale fatalisme i møte med våre fiender. Sitatet er som hentet fra Raspails bok, det er fullstendig selvutslettende og destruktivt, for den tar hverken hensyn til ondskapens realitet eller menneskets svakhet. Og derfor blir den da også alt annet enn kristelig. En politisk parti som erkjenner jødehatets realitet og konsekvens, kan ikke ut fra kristen tro invitere bærere av det rene jødehatet i den tro at vi skal omvende dem. Det er en form for hybris kristendommen tar avstand fra på det sterkeste.

Men det er ikke bare jødene KrF mener skal bøye seg, Hilde Frafjord Johnson mener også Norges behandling av flyktninger fra Afghanistan er under enhver kritikk:

Et av de verste eksemplene på regjeringens harde linje er utsendelsene til et stadig mer utrygt Afghanistan. Langt flere barn returneres enn før, tross en verre sikkerhetssituasjon. Ingen av våre nordiske naboland, og de færreste europeiske­ land, gjør dette – nettopp på grunn av sikkerheten.

Ikke et ord om voldtekter begått av afghanere, voldtekter, kulturelt betinget, og så ekstreme at vi knapt vet å beskrive dem, det er som om vi er forpliktet til å akseptere alt.

Eller hva med våre kvinner? I Sverige er det stadig færre som våger å gå ut alene på kveldstid, men KrF finner det ikke bryet verdt å inkludere kvinner i sin grenseløse solidaritet. At Sveriges problemer også vil bli våre snakker man ikke om, menneskeverdet gjelder bare for verdens emigranter. Emigrantene har ingen forpliktelser, kun rettigheter, Vesten derimot, har kun forpliktelser og ingen rettigheter. Det er De helliges leir i vår tid.

Skal man sette en politisk merkelapp på den ideologien som KrF er med på å dyrke fram, er det ikke mulig å bruke gamle definisjoner. Men det er noe med kravet om selvutslettende holdninger som bringer tankene til det autoritære, en form for postmoderne fascisme der nasjonalstaten er det motbydelige og din egen kultur kun et uttrykk for overgrep. Det er en avvisning av egen identitet som står i en diametral motsetning til fascismens dyrking av seg selv, men det er nettopp denne fullstendige avvisningen av seg selv som gjør den så autoritær, den tåler ikke andre løsninger enn sin egen.

 

Foto: REUTERS/Antony Njuguna/Scanpix. Hilde Frafjord Johnson spilte en viktig rolle i fredsforhandlingene mellom rebellene i Sør-Sudan og Khartoum-regjeringen midt på 2000-tallet. Mennene hun hadde med å gjøre var de samme som organiserte folkemordet i Darfur. Hvordan påvirket det henne? Er det mulig å se noen spor av dette møtet i hennes uttalelser om Norge? Er det ingen motforstillinger mot å hente stadig flere til vårt en gang fredelige land? Finnes det noen overføringsverdi fra Sudan til Norge? Og på et helt personlig plan: Hvordan er det mulig å smile og omgås de som organiserte massemordene i Darfur, og likevel snakke som om det er «høyrekreftene» her hjemme og i Europa som er farlige. Virkelig? Har de ingen poenger de som er redd vi involverer oss i konflikter vi ikke har forutsetninger for å løse. Har Frafjorde Johnson noen gang reflektert offentlig om disse betenkelighetene, og om hvilken ondskap hun har møtt? Bildet er fra Naivasha utenfor Nairobi 26. mai 20114. Mannen som smiler er ukjent, men det er mannen til høyre som er interessant: Det er Sudans første visepresident Ali Osman Mohamed Taha.

Om ham står det i wikipedia: Sudan’s government and southern rebels signed landmark accords on Wednesday paving the way to a comprehensive end to Africa’s longest-running civil war. Taha was responsible for handling the Darfur crisis from 2003 to 2004.[5] Community leaders in Darfur have reported that Taha holds personal ties with Musa Hilal and was instrumental in releasing Hilal from prison in 2003.[6] Taha apparently assigned Hilal the authority to recruit and command a militia group, which became known as “Quick, Light and Horrible Forces of Misteriha.”[7] Government help for Hilal was reported to be very open and was coordinated through Taha.[6] Taha was quoted as saying to commanders of the Janjaweed militia, “I don’t want one single village of Zurgas in Darfur. All the Zurga lands are yours.”[8] After an attack by the Janjaweed militia and the Armed Forces in the town of Kyla, a survivor from the Fur tribe reported that the attackers sang, “Hail the name of Allah, our orders came from Ali Usman Taha.”[9]

In 2005 Taha opposed holding trials outside Sudan after 51 individuals were accused, by a United Nations commission of inquiry, of war crimes and crimes against humanity.[10] Taha argued that doing so would “push things to degenerate rather than help people to reconcile or maintain peace.”[11] In 2008,Taha also opposed the ICC indictment of President Omar al-Bashir by arguing that, “We can’t go along with implementing the CPA or other agreements with a president that is subject to international trial.”[12] In the same year, the Associated Press quoted reliable sources saying Taha would be charged with crimes similar to those that President Omar al-Bashir had been charged with.[13] In February 2009, Taha reportedly traveled to Turkey seeking the nation’s support to save Sudan’s president, al-Bashir, from trial.[14]Taha is mentioned several times in the application of arrest for President Omar al-Bashir, submitted by Luis Moreno Ocampo, prosecutor of the ICC. For example, Commissioner Rabeh told Janjaweed militia commanders that the General Commander in Khartoum and Taha ordered the provision of armament for the elimination of zurgas.[8] Zurga is a derogatory term for people from African tribes.[15]