Sakset/Fra hofta

Utsiktene for Darfur er verre enn verst: nå har overgrepene spredt seg til et område på størrelse med Vest-Europa, og Khartoum ser ikke ut til å være interessert i en løsning.

Nicholas Kristof er en av journalistene som har fulgt Darfur nærmest. Han er ikke optimist.

For anyone who thinks that «genocide» is absolutely the rock-bottom possibility, keep an eye on Darfur.

The area of crisis has already spread from an area the size of France to one the size of Western Europe, encompassing Chad and Central African Republic while threatening to reignite the separate war between north and south Sudan. And aid workers increasingly are finding themselves under attack, so that humanitarian access is now lower than at any time since 2004.

Six weeks ago, I invited readers to send in their own suggestions for what we should do about Darfur, and the result was a deluge of proposals from all over the world.

The common thread was a far more muscular approach. Several readers suggested that we should dispatch a private force — supplied by a military contractor like Blackwater USA — to fight the janjaweed militia.

Many readers also recommended that we supply arms to Darfur refugees or rebel groups. Some people suggested that we blockade Port Sudan, through which Sudan exports oil.

Many also wanted a much tougher approach toward China, which has protected Sudan diplomatically. Some advocated a boycott of all Chinese products, while others favor a boycott of the Beijing Olympics in 2008.

Kristof har ikke spesiell sans for noen av forslagene. Han tror ikke på militære løsninger. De ble oppbrukt i Irak, sier han. Han vil ha en forhandlingsløsning.

Kristof kan fortelle at USA allerede har brukt 2,7 milliarder dollar på Darfur. Et betydelig beløp, som kan bli større hvis situasjonen forverrer seg.

Men finnes det vilje til å samarbeide med og gi hjelp til et regime som har vist seg så umedgjørlig og brutalt som Omar Bashirs?

art er sub only