Sakset/Fra hofta

«Biskop Lunde, barnebispen, er den beste biskop Norge har hatt!» «Barnebispen» – denne betegnelsen satte seg fast hos en liten pike som ikke skjønte stort av hva de voksne snakket om i bestemors lille stue en gang for mange, mange år siden…

Sven Egil Omdals fripenn kalte på disse minnene da han på årets siste dag skrev seg fullstendig vill. Pennespissen stakk like inn i graven der en elsket biskop hviler.

Det var da fripennen skulle stikke nyutnevnt statsråd Per Willy Amundsen (FrP) at Omdal åpenbarte sin simpelhet ved å gjenta 95 år gamle injurierende påstander mot en folkekjær biskop som ble stedt til hvile for nærmere 80 år siden. Biskop Johan Lunde var hatet av venstresiden og Dagbladets Paul Gjesdahl betegnet Lunde som «den første avgjorte undermaaler» på Kristiania bispestol. Lunde var hatet av datidens radikalere slik de hater Sylvi Listhaug og Per Willy Amundsen i dag. Det finnes som kjent ingen biskoper igjen å hate for dagens radikalere.

1. januar 2017 skilte kirke og stat lag. Skillet skjedde etter oppskrift fra kommunisten og lederen av Mot Dag, Erling Falk. Falk var både Arbeiderparti-mann og kommunist. Han ga på 1920-tallet en bruksanvisning på hvordan kirken skulle ødelegges og gjøres blodløs og kraftløs før den fikk sin selvstendighet.

Behold statskirken og bruk den som politisk middel. Bruk liberalteologien som gissel for å tømme kirken for innhold. Når den er blitt blodløs og kraftløs, da kan den få sin frihet.

Avkristningen av Norge har lange røtter på den politiske venstresiden og det er straks 100 år siden Ap vedtok å fjerne kristendommen som eget fag i skolen. Akkurat som dagens multikulturalister skjønte også sosialistene at endringen av samfunnet begynner med barna.

På Aps landsmøte i 1918 ble det vedtatt å fjerne kristendommen som eget fag i skolen, kristendom skulle nå i stedet underlegges historiefaget. Dette vedtaket mistet Ap mange stemmer på, og partiet gikk tilbake ved valget samme år. Derfor ble religionsposten forandret allerede året etter, og nå skulle bekjennelsesfri religionsundervisning gjelde som før. Men en hensynsløs politikk mot kirke og kristendom skulle fortsette.

Aps nestleder og utenriksminister, den radikale Edvard Bull, skrev i boken «Kommunisme og religion» (1923) om hvordan barn skal gjøres til sosialister ved hjelp av en pågående og hensynsløs politikk.

Vi skal ha en pågående og hensynsløs kirkepolitikk, fordi vi mener at religionen i og for seg er en privatsak. Barna skal gjøres til sosialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det.

Bull visste at kampen står om skolen og barna.

Kirkens egentlige maktposisjon i vårt samfund ligger i skolen. Gjennom kristendommen får den tak i praktisk talt alle landets barn, i de aller mest påvirkelige årene, og det er så at kirken er vår fiende, blir det først og fremst i vår skolepolitikk vi må kjempe mot den.

Bulls doktrine lever i beste velgående og derfor møtes multikulturalistene på valen ved kirkebakken hvert eneste år ved juletider. Det er det samme kristendomshatet de bærer – gårsdagens kommunister og dagens multikulturalister.

biskop-johan-peter-lunde

Biskop Johan Lunde visste også at kampen står om barnas hjerter. Lunde arbeidet derfor for barnas religiøse oppdragelse og hadde et sterkt engasjement for søndagsskolen. Han ble på grunn av dette arbeidet kjent som «barnebispen».

I Ludwig Schübelers «Boken om Bispen» (1938, 1966) får man et ganske annet inntrykk av bispen enn hva man får gjennom en uredelig fripenn.

Da Lunde la ned vandringsstaven den 12. februar 1938 var han «hele Norges biskop». Han var barnebispen og solskinnsbispen.

Biskop Johan Lunde sto fjellstøtt på sitt konservative grunnsyn, men hans raushet og sosiale samvittighet ruvet også. Under den store arbeidskonflikten i 1924 skrev han brev til Arbeidsgiverforeningen og ba arbeidsgiverne uten forbehold gå i forhandlinger med arbeiderne. Som leder for prestene, skrev biskop Lunde at han alltid forsøkte å vise prestene tillit. «Søker en mann om ferie i seks istedenfor fire uker, så har jeg den tillit til han at han gjør det fordi han trenger det, og da skal han også ha det». Men når det kom til teologi og kirkespørsmål sto Johan Lunde trygt på konservativ teologisk grunn. Han vek ikke og han nektet blant annet å ordinere den liberale biskop Jens Gran Gleditsch i 1923.

Som alle andre som utfordrer den gode smak og den korrekte oppfatning, fikk biskop Lunde også erfare at dette har en pris.

Disse år som biskop, ja hele min prestetid, har til fulle gitt meg erfaring for hva det koster å ha sine meningers mot.
(…)
De større aviser har nyttet hver anledning til de voldsomste personlige angrep. Jeg er blitt utskjelt, forhånet, forfulgt, redaksjonelt og anonymt og av navngitte personer, provinspressen har etter evne sekundert. Sannelig det har vært eine grausame Salbe!

Lunde mente kritikken og ordbruken «gikk over alle bredder» og fortsatte: «Og dog, mitt mot har de ikke fått knekket. Heller ikke min tro».

De knekte ikke Johan Lundes tro, men kanskje hans ettermæle? Googler man Johan Lunde finner man artikler der injuriene mot han gjentas og der han betegnes som «nesten kulturfiendtlig» og med en «Uvøren og nesten støtende folkelighet».

Mens en fri folkekirke venter på en ny biskop av Johan Lundes kaliber, skal vi holde minnet om barnebispen levende. Det finnes de som fremdeles kan mene at «Biskop Lunde, barnebispen, er den beste biskop Norge har hatt!» For det var så visst ingen «Undermaaler» som inntok bispestolen i Kristiania i 1922. Og ingen fripenn skal – uten korreksjon – få sverte barnebispens minne.

Les også

Støres tro og tvil -
APs kristenprofil -
Modernitetens soldater -
Sannhet med stor S -