Om kvelden når det mørkner, og alle går til ro,
da stenger jeg for stall og for låve.
Og spurvene, de netter seg i hver sitt lille bo,
da går vel også du til din kove.
Men siden vet jeg ikke å få tiden til å gå,
for i de lange netter, da lenges jeg så,
da har jeg ikke sinn til å sove.

Nu står du foran speilet og kjemmer ditt hår,
så sort og alvorlig er ditt øie.
Da banker vel ditt hjerte, men hvorfor det slår,
der vet du ennu ikke så nøie;
for ennu har vel ingen fått komme dig nær.
Men over stolen henger dine fattige klær,
ditt skjørt og dine strømper og din trøie.

Det mørkner over veien, og høsten stunder til,
og tåken, den tetner over enge.
På stiene i skogen har mangen en gått vill,
og stjernene de stiger så strenge.
Men kan du ikke komme iaften, lille venn,
så send et bud og si mig, når kommer du igjen?
Jeg har ikke sett dig på så lenge!

ANNONSE

Arnulf Øverland (1889-1968)

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629