Flateyjarbok_Haraldr_Halfdan

Conrad Myrland, leder av Med Israel for fred, publiserte i går en lang artikkel om striden mellom lokallaget i Trondheim og MIFF sentralt. Red. har fire ganger vært invitert til å holde foredrag i Trondheim. Det gjør at striden oppleves personlig.

Dessuten skriver stridens hovedperson, Rachel Suissa, en ukentlig kommentar som ofte publiseres på document.

Avisen Dagen har en artikkel som ser saken fra MIFFs vinkel. Trøndernes perspektiv mangler. Derfor publiserer vi en artikkel som det avsatte styret sendte til alle medlemmer.

Det er mye sant i det som står der. Israel er et svært mangfoldig samfunn. Med sterkere motsetninger enn det norske. Likevel klarer de å håndtere dem. De har ikke noe valg.

Sentrum i Israel forflytter seg. Mot høyre. Det gjør det også i Europa.

Dette vil også påvirke debatten om Israel i Norge.

Israels motstandere, som like gjerne fremstiller seg som dets venner, forsøker å fremstille Israel som så høyreorientert at det snart er ved å melde seg ut. Norske journalister og forfattere har fremstått som profeter i mange år. Nå mener de at deres profetier går i oppfyllelse.

ANNONSE

Denne betegnelsen – profeter – faller dem nok tungt for brystet. Men folk som Sidsel Wold og Odd Karsten Tveit har lenge «profetert» Israels «død og ødeleggelse», omtrent som gammeltestamentlige profeter. Slik venstresiden lenge har gjort det med USA og Vesten. Også Vesten er dømt. Vesten er Babylon.

Disse profetene møter sine motstykker i Iran og ellers i den islamske verden. Særlig iranske ayatollaher har spådd Israels ødeleggelse i mange år. Den store Satan skal også gå under. Jihadistene mener de bare er eksekutører for Allahs lov. Den før-islamske verden skal gå under.

jostein-gaarder

Foto: Det mest eklatante eksemplet på sekulær profeti er Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten, der opprørthet over Libanon-krigen får ham til å fradømme jødene retten til sitt land. Europeerne har forsøkt å lære dem nestekjærlighet i 2000 år. Nå er det tid for en ny diaspora-tilværelse og Gaarder lover å ta vel imot dem. Men hva er det som gjør at en sekulær norsk forfatter føler seg i sin rett til å være dommedagsprofet for et folk som vitterlig har levd 2000 år i diaspora?

Hvorfor er det relevant å nevne disse religiøse koblingene som finnes på en venstreside som ellers liker å tro den er anti-religiøs og sekulær?

Fordi de samme menneskene går i fistel når det dukker opp «profeter» blant kristne konservative og karismatikere. Disse mangler ofte et språk som de har felles med storsamfunnet. De er marginaliserte og har ingen kanaler til mediene som gir dem en fair behandling. De lurer på om Norge fortsatt er et velsignet land. Man skal ikke så mange år tilbake før dette var en gyldig spørsmålsstilling blant vanlige kristne. I dag regnes det som skrullete, alternativt et steg på veien mot høyreekstremisme.

Forestillingen er helt normal og selvsagt i et kristent land: Slik et menneske blir døpt, blir en nasjon døpt når den tar kristendommen. Men det gjør ikke lenger det offisielle Norge. Nå er det bare kulturarven vi skal ta vare på. Men hvordan kan en arv forvaltes uten tro? Det svarer de ikke på.

Dette hamskiftet gjør at den gamle «trua» blir en fiende.

Dette presenteres som at tiden har løpt fra den gamle kristendommen, og denne «utgått på dato»-forestillingen gjelder også Israel. Dette er passé. Det nye Norge har kommet lenger.

At dette handler om religiøse spørsmål, hva vi skal tro på henger sammen med hvem vi er, underslås.

I stedet får vi det korrekte, på en måte som lover dårlig for de verdiene vi tidligere bekjente oss til. Det er et gitt sett av spørsmål med et gitt sett av svar.

Holdningen er akkurat slik George Orwell beskriver den i Animal Farm:

No one believes more firmly than Comrade Napoleon that all animals are equal. He would be only too happy to let you make your decisions for yourselves. But sometimes you might make the wrong decisions, comrades, and then where should we be?

Denne nye autoritære makten er umiskjennelige. Alle vi som har vokst opp med det antiautoritære som noe selvsagt, drar kjensel på disse taktene. At det nå også skal omfatte internett lover dårlig for demokratiet. Alliansen Zuckerberg-Merkel er det nye omen for vår tid.

Det rammer vår evne til å tenke og bruke fornuften.

Men berøvet for den mening som engang lå som noe selvfølgelig i samfunnet, må vi finne frem til den selv.

Hvor dypt dette bruddet stikker, kjenner best den som har gjort den gamle trua til si eiga, og sier som Heming i sagaen, da de skal tvinge ham til å ta avstand fra åsatrua: – Jeg ble viet til Odin og kan ikke annet.

Slik er det framleis for mange i Norge. De er viet til Kvitekrist.

Når Tore Bjørgo sier at det nye senter for høyreekstremisme bør og skal følge med på hva som skjer i kristne konservative miljøer, så vet han hva han sier. Hvor følsomme disse ordene er. Bjørgo er fullt klar over at det blant konservative kristne finnes en motivasjon og overbevisning som gjør at de ikke lar seg diktere eller skremme.

Slik er det også med lojaliteten til Israel og det jødiske folk. Hvis løftet Aldri mer! skal bety noe så må man ta disse spørsmålene alvorlig. Til syvende og sist handler det om noen forpliktelser som står over nyttehensyn og hva som er «riktig». Det handler om hvilken Gud man har, og hva man tror på.

Den sekulære kirke er også en kirke, selv om den benekter at den opererer med premisser som ikke lar seg begrunne rasjonelt.

Når det frie ord er så viktig så er det fordi bare ytringsfriheten gir oss mulighet til å kaste lys over det religiøse som skjuler seg blant de anti-religiøse.

De gir hele tiden en negativ bekreftelse på noe: De bekrefter tilstedeværelsen av noe religiøst, som de har fordrevet. Dvs. de har fordrevet Kristus, og benekter ham hver dag, men i denne negasjonen ligger indirekte en bekreftelse. Slik fungerer totalitære stater. Løgnen bekrefter negativt at det finnes sannhet, for uten sannhet vil ikke verden kunne bestå.

Enda verre blir det når den rådende ideologien har klare religiøse ansatser.

I vakuumet etter kristendommen og selvmotsigelsene i det politisk korrekte oppstår stor aggresjon. Denne aggresjon må gode mennesker passe seg for, for den er blind.

Man må i størst mulig grad snakke til samvittigheten i menneskene.

Det er ikke vi som velger tiden vi lever i, og hva den handler om. Men det får man ofte følelsen av når man lytter til det nye presteskapet. Obamas USA og Solbergs Norge handler om at vi kan velge hva slags samfunn vi skal ha, samtidig som de endrer det til noe helt annet enn det var. I dette ligger en stor grad av hybris og overtro.

Til erstatning for det oppløste, store fellesskapet må vi bygge nye, små, nedenfra.

Da må ikke gode mennesker krangle sammen.

Jeg er blitt godt mottatt i Trondheim hvert eneste år. Det er en glød og entusiasme som preger mange av medlemmene. Styreleder

Arne Bjarte-Larsson er en hedersmann. Hans lune trønderhumor og tørrvittige replikker skaper umiddelbart kontakt. Jeg har møtt mange gode mennesker i Trondheim MIFF.

Det de skriver om åpenhet som forutsetning for opplysning om Israel i Norge, klinger godt i mine ører. Vi tåler godt saklig debatt.

Det er viktig å være klar over hvor mye en konflikt kan rive med seg. Vi må se forskjell på konstruerte motsetninger og reelle. Noen ganger ligger det reelle motsetninger bak et brudd. Det vil tiden vise.

Man må se dypere og gå videre.

 

 

 

 

Frontbilde: Harald Hårfagre, hentet fra Flatøyboka

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629