abdul.rahman

En ytringsfrihet underlagt ord som respekt og verdighet vil bli utlevert til politiske stemninger og bli helt vilkårlig. Alle som snakker om “hensyn” og “ansvar” er med å berede grunnen for at Norges ytringsfrihet prinsipielt ikke skiller seg fra Tadsjikistans.

Der ble en youtubevideo av presidenten som sang karaoke forbudt fordi den latterliggjorde hans sangferdigheter. Det var selvsagt krenkende for presidenten og kunne bare skyldes ondsinnede motiver.

Hva er prinsipielt forskjellig fra denne tankegangen og den som hevder at ytringer i Norge må ta hensyn? Eller rule of conduct på nettet som Angela Merkel har fått innført i EU? Så snart ytringsfriheten er underlagt hensyn som går utenfor ønsket om en opplyst offentligheten, vil den bli en kasteball og svekkes.

Ytringsfriheten kan ikke underlegges andre hensyn, da dør den.

Merkels behandling av standup-komikeren Jan Böhmermann er et eklatant eksempel. Her det nettopp respekt som var stikkordet. Men hva skjer med en ytringsfrihet som må underlegges respekt for en autokrat?

ANNONSE

Ord som respekt og verdighet er situasjonsbestemt. Hvordan de skal forstås avhenger av hvem som bruker dem. Men våre politikere bruker disse ordene som om de er entydige, som om alle legger det samme i dem.

Det er sprøyt. For å dekke over at det er snakk om vidt forskjellige oppfatninger, må man hykle enighet. For å hindre folk fra å avsløre hykleriet innfører man meningskontroll på nettet.

Slik skrur demokratiene seg selv ned. Den nedadgående spiralen er iverksatt av våre egne myndigheter og akademiske/mediale elite.

Behovet for å pusse fasaden blir tilsvarende stort.

Bjørn Tore Godal ledet utvalget som skulle evaluere Afghanistan-innsatsen. I en kronikk i Aftenposten skriver han at vi visste for lite om afghansk kultur og historie. Vi tok ikke nok hensyn. Han kommer med et mea-culpa. Vi gjorde ting feil. Vi satset på krigsherrer, vi lot bistanden gå til korrupsjon osv.

Men dette er et dårlig forkledt forsøk på å frikjenne afghanerne for deres eget vanstyre. Det er en merkelig norsk uvane hele tiden å skulle frikjenne andre. Amerikanerne har lært en bitter lekse om nasjonsbygging. De har færre illusjoner om hva som er mulig. Men det virker som om Norge insisterer på å beholde flest mulig av dem.

siri.skare

Foto: Det tiende norske dødsofferet i Afghanistan var Norges første kvinnelige jagerflyver, Siri Skare (53). Hun ble drept under et oppløp i Mazar-i-Sharif. Islamister hisset til hat mot utlendinger pga meldinger at pastor Terry Jones ville brenne en Koran. Skare var den første kvinnelige soldat drept på post i utlandet. Hun arbeidet for FNs støtteoppdrag i Afghanistan. Angrepet var blodig: 12 ble drept, syv av dem FN-ansatte. vl.no

Hvordan gjør det oss rustet til å løse oppgavene på hjemmebane hvor det nå kommer tusenvis av enslige “mindreårige” afghanere hit? Har man lært noe av oppholdet i Afghanistan som man kan anvende? Det virker ikke slik. Da burde konklusjonen blitt at Afghanistan viser Vestens utilstrekkelighet: Vi kan ikke utrette undre mot sosiale strukturer som er så undertrykkende over så lang tid. Afghanerne fortjener bedre, men da trengs en besinnelse på hva som er mulig, tålmodighet og skarpere lut. Å oppnå noe uten militær makt er ikke mulig. Men har vi ikke forutsetninger for i det minste å utrette noe her?

Nå har Afghanistan kommet hit. Har establishment forstått at den mestring som norsk kultur forsøker å innprente norske ungdommer, er noe afghanere har få forutsetninger for å ta til seg?

Ord som verdighet og respekt må forstås i en kulturell kontekst. Hvis man ikke vil erkjenne forskjellene er man dømt til å mislykkes. Hvem skal man skylde på neste gang? Vil det være mangel på kulturell forståelse og kunnskap? Om Norge?

Det kunne man godt si, for myndighetene har forlatt norsk kultur og historie som normer vi følger.

Fenomenet gjelder hele Vesten. BBC synes det er interessant at norske utlendingsmyndigheter holder kurs for asylanter om kjønnsroller og hvordan relasjonene mellom kjønnene er i Norge. Journalisten lurte likevel på om ikke det å belære asylantene om norsk likestilling var “judgemental”, dvs gikk ut fra at visse kulturer er bedre enn andre.

Den kvinnelige instruktøren svarte godt for seg: Det var ikke det de gjorde. De bevisstgjorde asylantene på forskjellene mellom deres hjemland og Norge.

Hun kunne ha svart: – Men selvsagt står en kultur med likestilling over en kultur som praktiserer kvinnens underordning under mannen.

Men det tør man ikke si. Vi skal være like. Det kommer til å føre til at vi blir stadig mer forskjellige.

Ytringsfriheten kunne vært verdien som sørget for at afghanere og andre måtte forstå at hvis de skulle leve i Vesten måtte de gi slipp på de deler av deres kultur som er uforenlig med respekt for individet.

Men vi tør ikke være autoriteter i vårt eget land.

Det er ynkelig og patetisk. Er det en ting denne relativismen ikke utløser så er det respekt.

 

Note:

Hvordan skal man evaluere Norges innsats i Afghanistan uten å ta stilling til islams dominans som kolliderer med utdannelse og opplysning, likestilling og respekt for individet.

Tilfellet Abdul Rahman er illustrerende (frontbilde) Hans sak fikk internasjonal oppmerksomhet.

Abdul Rahman (Arabicعبدالرحمن‎) (born 1965) was an Afghan citizenwho was arrested in February 2006 and threatened with the death penalty for converting to Christianity. On March 26, 2006, under heavy pressure from foreign governments, the court returned his case to prosecutors, citing “investigative gaps”.[1] He was released from prison to his family on the night of March 27.[2] On March 29, Abdul Rahman arrived in Italy after the Italian government offered him asylum.[3]

Abdul Rahman’s arrest and trial brought international attention to an apparent contradiction in the Constitution of Afghanistan, which recognizes both a limited form of freedom of religion and the Hanafi school of Islamic jurisprudence, which mandates the death penalty for apostasy from Islam. The case attracted widespread international condemnation, notably from the United Kingdom and the United States, both of whom led the campaign to remove the fundamentalist Taliban regime in 2001 and are the main donors to Afghanistan.[4]

Vesten har ikke klart å løse den konflikten som Rahmans sak illustrerer. Vil vi gjøre det på hjemmebane?

 

emamoli-rahmon

Har det faktum at Norge har forlatt bevisstheten om norske normer noe å gjøre med at norske selskaper stadig oftere involveres i alvorlig korrupsjon? Har forestillingen om at vi må tilpasse oss kulturelt til andre og at alle kulturer er like mye verdt, noe å gjøre med svekket moral?

Kan Vimpelcom/Telenor og Kazakhstan ha noe å gjøre med et business er bussines og den nye rule of conduct er at man ikke skal ruffle feathers, man skal stryke motparten etter hårene?

Statoil i Aserbajdsjan eller Angola står i tilsvarende situasjoner. Bevisstheten om Norges engasjement ute er lav.

Hvis vi ikke klarer å praktiserer ytringsfriheten hjemme, vil det ha konsekvenser for vår politikk ute.

 

 

Om forholdene i Tadsjikistan: http://thediplomat.com/2016/06/tajikistan-the-iron-fist-closes/

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629