Fra fødeavdelingen ved Stavanger universitets­sykehus (SUS). Foto: Carina Johansen / NTB.

Hvis man ikke klarer å få innvandrerkvinner i jobb, kan man alltids finne på nye jobber. På Sykehuset Østfold Kalnes strømmer det på med stadig nye og spennende helseutfordringer og problemer fra Langtvekkistan, og siden innvandrere ikke har noen krav om å integrere seg i vårt samfunn, er det vårt samfunn som må integrere seg til deres. Som for eksempel å bruke skattepenger på å ansette «flerkulturelle doulaer».

Etter at 60 søkte på stilling som «flerkulturell doula» ved sykehuset, ble 14 innvandrerkvinner med «relevant bakgrunn, språk og erfaring» plukket ut til et syv dagers kurs i samarbeid med Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS). Deres oppgave blir å støtte kvinner som nylig har innvandret til Norge, eller dem som har vokst opp her, men fortsatt ikke snakker et ord norsk og ikke forstår noenting av norsk kultur eller helsevesen. Prosjektet har fått doblet støtten til 4,4 millioner gjennom statsbudsjettet 2025.

Hva er en «doula»?

Hvis du ikke har fått med deg hva en «doula» er: Det er en uavhengig, «semiproff» hjelper og støtteperson som også besørger kommunikasjon mellom den fødende og helsepersonell når det står på som verst for den fødende. Tradisjonelt har dette vært mor, venninner eller kvinner man kjenner godt fra før, og i nyere tid også barnets far. Men at det offentlige plutselig skal bruke penger på denne private ressurspersonen, dét er noe nytt.

Selv vestlige alternativ-kvinner har gjort «doula» til en trendy greie, og det er litt pinlig, siden doula opprinnelig er et gresk ord som betyr «kvinnelig slave» eller «tjenestepike», og den slags var heldigvis en forlatt praksis. Men i et kulturløst samfunn som avvikler alle normer og holdepunkter, må alt endres hele tiden, og det må alltid fylles på med noe nytt. Særlig overfor fremmede kulturer som nekter å oppløse seg selv.

Under en fødsel tar naturen over. Ingen kan si på forhånd hvordan en fødsel vil forløpe, tiden det vil ta, eller hva man vil ønske eller trenge når det står på – så det er viktig å ha med en ressursperson man kjenner og stoler på. Fredriksstad Blad forteller om tilfeller der fødende har «manglende tillit til helsepersonell eller ikke har forstått helsesystemet». Det artikkelen ikke gjør, er å stille kritiske spørsmål eller opplyse om kaoset som ligger bak.

Nye og spennende tider på norske fødestuer

Hvorfor ble det plutselig nødvendig at skattebetalere skal finansiere denne private støttepersonen som alle burde ha rundt seg? Det handler om språk, først og fremst: Det er uhyre viktig for jordmor å kunne kommunisere med den fødende uten misforståelser: Når skal det presses, når skal det holdes. Hva vil du, hva vil du ikke? Noe er galt, så la meg forklare hva som må gjøres. Språk kan bety liv eller død under fødsel, så de «flerkulturelle doulaene» er der først og fremst som tolk. Og tolketjenester er offentlige fra før.

Innvandrerkvinner kan også ha helseutfordringer som er helt hinsides hva man er vant med i Norge, ikke minst når det gjelder den perverse skikken med kvinnelig omskjæring. Innvandrerkvinner mangler sjelden nettverk eller støttepersoner rundt seg, men når ingen kan norsk, skaper det bare kaos, og når ingen av dem setter seg inn i norsk kultur og helsevesen, blir det bare mer kaos.

Når «visse kulturer» heller ikke omfatter vestlig stoiskhet og ro, men heller fremmedkulturell «armer, bein og ralling», og innvandrermenn som overhodet ikke vil ha noe med «kvinnegreier» å gjøre, fordi alt unntatt å ha sex er under deres religiøse verdighet, så skjønner man hvorfor staten øker støtten til «flerkulturelle doulaer». Alt skal «forstås», og ingenting skal kritiseres, for dét er rasisme.

Jo, jeg kan litt om det som skjer på fødestuer

Jeg selv har fungert som pappa og støtteperson på fødestuen. Jeg har holdt hånd, vært mellommann og klippet fire navlestrenger. Jeg har til og med måttet gripe inn og ta bestemmelser når mor ikke lenger klarer. Jeg har ligget på «barselhotellet» og lyttet til kvinner som har angret svært høylytt på «naturlig fødsel» på ABC-klinikken, og ja da: Jeg kan håndtere alt fra nyfødte babyer til hormonelle fjortenåringer.

La meg si det fra et mannsperspektiv: Fødsler er ikke vakkert. Det er i overkant mye biologi og kan være brutale greier. Likevel er jeg glad for at skikken med å sette far på gangen er over, for da har man jo null innsikt eller kontroll – noe vi menn sjelden setter pris på. Det er bedre å være på «innsiden», så får man heller konsentrere seg om «nordenden» av mor, mens proffene håndterer sørenden og «the machine that goes Bing».

Med denne erfaringen under huden ville jeg aldri, aldri, aldri anbefale noen hjemmefødsel eller «naturlig fødsel» – for fødsler er også farlig for mor og barn. Så kom deg på sjukehuset, lytt til dirigeringen fra proffene og ta imot tryggheten et moderne helsevesen tilbyr. Samtidig vil jeg påpeke at et samfunn som bare gir folk rettigheter, og aldri krever det minste ansvar for å sette seg inn i vestlig helsevesen, helsestell, språk, metodikk, tradisjon, ansvar og livsstil – det er et dårlig samfunn som bare vil bli dårligere.

Kjøp «Europas underlige død»!