farage.cameron

Nigel Farage og David Cameron hadde hver sin halvtime i ITVs livedebatt tirsdag. Hvem vant? Det kommer an på øynene som ser. Farage er karismatisk og dyktig. Cameron minner litt om Rune Bjerke, han har lært en lekse og forsøker å fremføre den med gusto. Men så kniper det.

Camerons ene tema er økonomi. Britene har ikke råd til å forlate EU. Men det er områder som ikke lar seg besvare med økonomiske grunner. Ett av dem er nasjonal suverenitet. 55 % av britiske lover er vedtatt i EU, høyesterett er ikke den høyeste domstol, den ligger i EU. Vi er ikke herrer i eget hus, sa Farage.

Cameron svarte med britisk bilindustri. Det var feil svar. Nasjonal selvråderett snakker til følelsene. Cameron snakker bare til kalkulatorhjernen.

Cameron hadde en annen feil: Han overbetonte hvor mange som sier det samme som han: At det vil være selvmord å forlate EU. Han ramset opp alle ekspertene, som, ifølge ham selv, var betalt for å fortelle regjeringen hva som var best. Men alle vet at disse “ekspertene” og folk i høye stillinger, sier det samme. De er medlem av samme klubb og de forråder ikke hverandre.

ANNONSE

Farage hadde rett når han sa at når de har gått av eller blitt avsatt hører man hva de egentlig mener. Hva kommer det av at de aldri tør å si dette mens de er i stillingen?

Publikum vet svaret: Fordi de i dag utsettes for peer pressure, dvs press fra likemenn om å mene det samme. Den som bryter ut straffes hardt.

Denne konsensus er blitt noe som preger alle demokratier, og deres enighet er som en klam hånd. Denne eliten har utviklet et eget språk. De vet hva som er best.

Publikum er ved å oppdage at det som fremstilles som demokrati er en avtalt prosess. Demokrati blir litt som filmen The Truman Show med Jim Carey. Han lever et lykkelig, velregulert liv, helt til han oppdager at hele hans tilværelse er et realityshow.

Cameron er for puddingaktig til at han klarer å overbevise. Han forsøker å selge at britene ikke er quitters, men at Storbritannia skal kjempe innen EU. Det holder ikke helt. Innvandringstallene er katastrofale for Cameron.

Men det er også den aggressive rasismen som det multikulturelle Storbritannia bruker mot en politiker som våger å røre ved innvandringen. To publikummere med innvandringsbakgrunn fikk gå løs på Farage for hans syn på innvandring. Han er ikke i nærheten av å snakke om “muslimer” og kulturkonflikter. Likevel går de løs på ham, mens den blonde, hvite programlederen ser passivt på. Det er blitt opplest og vedtatt at den politiker som våger å innta et kritisk standpunkt til innvandring er fair game.

Farage kan håndtere det, Michael Gove kunne håndtere det, men de må gjøre det på en omskrivende måte. De kan ikke møte argumentasjonen head on, og si at innvandringen skaper store problemer. Istedet jatter de med at Storbritannia er verdens mest fantastiske samfunn. Really?

Begge politikere fikk spørsmål om hvordan Storbritannia vil se ut som 20 år. Heller ikke Farage tør å fremmane en dystopi. Han sa at landet vil ha 80 millioner innbyggere hvis veksten fortsetter i samme tempo. Cameron vil ikke gå ned den veien i det hele tatt.

Dermed blir de virkelige problemene ligge uuttalt, og folk i salen vet ikke helt om de tør å stole på sine egne sanser. Eller om de nok en gang skal bøye seg for autoritetene.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629