kubaisi

Walid al-Kubaisi har lenge vært en frigjørende stemme i norsk debatt. Han har gitt oss håp om at det går an å diskutere innvandring og integrering uten å bli stemplet som brun før man er ferdig med å argumentere, og han har fullt fortjent fått Fritt Ords Honnørpris for sine bidrag til den offentlige debatten. Avisen Dag og Tid skriver i helgens utgave at han får prisen fordi, ifølge Fritt Ord:

I ei årrekkje har markert seg som ein kraftfull og original skribent. Dei viktige bidraga hans i samfunnsdebatten har ofte eit kulturkritisk og religionskritisk perspektiv, dei byggjer på stor innsikt og kunnskap.

Men i samme utgave av Dag og Tid avslører at Walid al-Kubiasi at hans røtter til Midtøstens kultur stikker dypere enn han muligens vil innrømme, for i sin faste kommentar går han denne gang løs på Thomas Knarvik og hans tegning av Ali Esbati. Walid al-Kubaisi viser her at han ikke har gjort vestlig tankegang til sin egen, han skjønner nemlig ikke tegningen, han ser bare forakt og krenkelser, og det vil han ha seg frabedt.

ANNONSE

Walid al-Kubaisi skriver:

Eg tenkte at teikninga var meiningslaus, nedverdigande og at kunstnaren bommar. Teikninga berre krenker. Eg forsvarer karikarturtegningar av profeten Muhammed der kunstnarene vil få fram at islamistane skader profeten med framferda. Men då eg såg karikaturen av Esbati, såg eg ingen bodskap eg kunne skjøna. Teikninga strid mot vestens kulturforståing som ser på alle menneske som sin fremste kapital – uansett etnisk tilhøyrsel.

Men Walid al-Kubaisi synes ikke å forstå at satiren og krenkelsen går hånd i hånd. Krenkelsen er satirikerens fremste våpen, og i vestlig kultur er den like gammel som kulturen selv. Martin Luther krenket pavekirken med sine karikaturer, og pavens menn gjorde det samme overfor Luther. Charlie Chaplins satire mot Hitler er forbilledlig, og at Hitler ble krenket er hevet over enhver tvil. Men det er som om Walid al-Kubaisi ikke orker å ta inn over seg at Ali Esbati representerer noe Thomas Knarvik forakter, noe han vil bekjempe. Ali Esbati er kjent for å mene at vi må «våge å ikke ta debatten» om islams påvirkning på liv og samfunn. Han er beryktet for å karakterisere sine meningsmotstandere som «islamofob», «rasist» og «nazist».

Det er som Walid al-Kubaisi mener at fordi debatten foregår i Vesten, er det ikke dype og grunnleggende meningsforskjeller som ligger til grunn for uenigheten, han nekter å se at Ali Esbati har importert verdier Knarvik vil ha seg frabedt, at Ali Esbati ikke er alene om å ville Vestens og Knarviks tradisjoner til livs. Walid al-Kubaisi skjønner rett og slett ikke at for Thomas Knarvik er dette hans D-Dag.

Men det som er det store problemet til Walid al-Kubaisi, er at han ikke ser at hvem det er som virkelig forsvarer mennesket, for ham er det Knarvik som er synderen:

Eg trur likevel ikkje kunstnaren er rasist. Kanskje er heller ikkje teikninga rasistisk. Rasismekortet skal ein vera varsom med. På same måte som innvandringstilhengjarar skal vera varsam med å kalla innvandringskritikarar for rasistar.

Men det er ei uakseptabel teikning som han burde beklaga og seia at «eg har hatt dårleg dømekraft og skal tekkja ho attende»….

Eg vil rå frå han å teikna menneske på denne måten. For kva er det han gjer: Jau, han svekkjer kunsten og krafta til kunsten på denne måten.

Det er det eine. Dessuten – og viktigast – han svekkjer sjølve mennesket. Han skapar menneskeforakt. Samfunnet er avhengig av respekt for menneskeverdet, Difor er slike teikningar så farlege, og difor bør han leggja teikninga død og makteslaus.

Hva er det med mennesker som liker å spille rollen som smaksdommere? Eller enda verre når de som hevder å forsvare demokratiet, angriper demokratiets fundament; retten til å ytre seg slik at motstanderne vrir seg i skam og nedverdigelse. For det er nettopp i denne retten respekten for mennesket ligger, ikke slik al-Kubasi synes å tro, i beskyttelsen av maktmenneskers opphøyde selvbilde. Retten til å sparke oppover er det som har drevet Vesten oppover, gjort vår kultur fullstendig overlegen det muslimske krenkelsestyranni. Derfor blir kommentaren til Waklid al-Kubasi denne gang et eksempel på at vi fortsatt har en lang vei å gå. Thomas Knarvik forsvarer demokratiet på sin måte, og ingen personer med et demokratisk sinnelag skal angripe ham for det

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629