bjørkum.Tvinde 26

Skal ei vond utvikling snu, må først mange nok erfare dei negative konsekvensane av ho. Derfor vil situasjonen bli verre før han kan bli betre.

På engelsk heiter det “to learn it the hard way”. Det må alle individ og samfunn gjere, som ikkje evnar å sjå konsekvensane av handlingane sine. Då vil dei før eller seinare få eit ublidt møte med røyndomen, enten det er den fysiske, biologiske eller sosiale. Sjølv har eg vore mest oppteken av demografi, mattryggleik, innvandring og kultur, der noverande utvikling må snu skal vi unngå ekstreme katastrofar i framtida. I seks og eit halvt år har eg skrive på Verdidebatt, og siste året også på document, for å gje mitt bidrag til ei realitetsorientering. Det er like lenge som eit legestudium tek på Universitetet, men utbyttet har vore magert. Eg veit ikkje om ein einaste lesar som har skifta meining og “omvendt” seg pga det eg har skrive. Misjonær Hans Schreuder måtte rett nok vente heile 14 år før den første zuluen let seg døype, men det får vere måte på tolmod.

Eg skal ikkje klage på responsen. Mange har applaudert og støtta meg. Andre har kome med sakleg kritikk og somme med tanketom kritikk. Eg vil takke for alle tilbakemeldingar, for det verste er å bli oversett. Det har også vore interessant å følgje med på kva andre skriv, iallfall dei som baserer seg på fakta og har gode poeng og resonnement. Blant desse har eg fått fleire FB- og pennevenner, som eg set stor pris på.

Det var irritasjon over den såkalla meiningsberande “eliten” som gav meg skrivekløe. Dette “kommentariatet”, som vil oppdra oss til dei “rette” meiningane, har ei makt som ikkje alltid står i stil med deira kunnskap og kløkt. Det vert sagt at ein journalist er ein person som kan mindre og mindre om meir og meir, og til slutt ingenting om alt. Synsarane påstår iallfall stadig vekk ting som ikkje stemmer og let seg sjeldan korrigere av fakta. Ein korreks frå ein vanleg bloggar ignorerer dei glatt og publiserer neste dag same lygna igjen. Overfor mediemakta står difor meinigmann makteslaus. Vi har berre eitt våpen, oppseiing. Derfor rasar avisopplaga, men inntektstapet blir delvis kompensert av offentleg støtte. Verste eksemplet i så måte er NRK, som ikkje berre får pådytte oss sitt verdsbilde, men også fakturerer oss for propagandaen dei leverer. Om journalistar skifter beite og blir oppsagde, vert dei uansett verande slik dei var; sekulære, urbane og venstreorienterte.

ANNONSE

Det er såleis stort behov for eit korrektiv. Men det er ikkje lett å vere talsmann for sanning og visdom. Alt Forkynnaren i GT sleit med det:

“Eg la vinn på å læra visdom å kjenna, og få kjennskap til vitløyse og dårskap. Men eg fann at det òg er jag etter vind. For med stor visdom fylgjer mange suter. Den som aukar sin kunnskap, aukar si kvide.”

Alt har si tid, seier den same vismannen. Det gjeld også blogg og nettdebatt. Det har vore både til glede og gremmelse, men no er det iallfall foreløpig slutt for min del. Heldigvis finst det mange att som er både klokare og meir kunnskapsrike enn underskrivne. Og det trengs skal ein vakte gamle sanningar, lik glør gjennom natt av fornektande mørke. Då kan ein ny dag gry der logen igjen lyser sterkt og klart over livet og landet vårt.

 

 

Bilete:

Store kløyvasteinen (Foto: Olav Bjørkum). Kongevegen mellom øst og vest kan dateres tilbake til
1700-talet. Rester av vegen er fremdeles intakt. I Voss kommune går vegen blant annet gjennom en
ur med kjempesteiner. En av dem, Store kløyvasteinen, havnet i sin tid i Strondaelvi ved Tvinde, og ble delt i to da den landet. Steinen sees godt fra riksvegen, men gir et helt annet inntrykk når man kommer nær den ved elvebredden der den ligger.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629