Nytt

Pølse-Hanssen sa i et intervju til DN at de brukte halvparten av tiden i helsedepartementet til å diskutere hvordan saker skulle presenteres i mediene. Hanssen ble så opptatt av spillet at han gikk rett inn i First House.

Venstresiden har hatt helt rett i at informasjonsbyråene er en ny faktor i det politiske spillet som forkludrer og åpner opp for illegitim makt. Hvem påvirker? Men hva hjelper det når Aps fremste selv går inn i bransjen? Etter Hanssen er det blitt en strøm. Som Stoltenbegs fortrolige og høyre hånd: Jan Larsen.

Dette skiftet er politisk signifikant. Før var det høyresiden og FrP’ere som ble identifisert som de som så sitt snitt til å skumme fløten.

Den første som gjorde det var tidligere byrådsleder i Oslo for Høyre, Hans Svelland. Han gikk av, opprettet et konsulentselskap, og kunne selge sin kompetanse fra jobben som byrådsleder tilbake til kommunen, til en helt annen pris.

Avregulering og privatisering gjorde at flere kunne følge etter. Statlige foretak ble til foretak hvor offentligheten ikke hadde innsyn.

Det ble solgt inn som effektivisering av tunge statlige foretak, men det hadde også andre sider. Som teorien om at en leder er en leder, uansett bransje. Det har vi sett skrekkeksempler på i helsesektoren. Man tror, som Mimisbrunnr, ganske riktig bemerket, at man kan beholde de samme kvaliteter ved en liten enhet når den slås sammen med en stor.

Nå er det kommunesammenslåinger som står for tur.

Det trengs en elementær forståelse av hvilke faktorer som samvirker når det globaliseres og grensene åpnes. Offentligheten er ikke i nærheten av å få en sannferdig fremstilling av hvilket gigantisk eksperiment dette har vært.

Demokratiene er ekstra sårbare. Autokratiske regimer har helt andre mekanismer å spille på.

Hva er det som forener dem: Penger. Penger er en kraft og en makt som får representantene for det demokratiske system til å glemme hvilke prinsipper de er satt til å forvalte.

Hvor er det pengene i den mest korrupte del av verden havner? De investeres i eiendom i de store byene i Vesten: Paris, London og New York. Der driver de eiendomsprisene til et nivå som gjør det vanskelig for vanlige mennesker å leve.

For banker og eiendomsbransjen er det gode nyheter. Men hva med vanlige folk? De rikes entré betyr ikke jobber, bortsett fra eksklusive butikker og restauranter. Eiendommene er en plassering.

Byer som Oslo opplever en tilstrømming på grunn av asylstrømmen, men også den driver eiendomsprisene i været og pålegger det offentlige store oppgaver, som det ikke er sikkert de får igjen for.

Når Raymond Johansen jubler over at Oslo vokser fortest i Europa har det noe komisk ved seg.

Hvor lenge kan man lure folk? Foreløbig er det lav rente som holder virkeligheten på avstand og gir et skinn av normalitet.

Men det er en rekke innebygde negative faktorer knyttet til masseinnvandringen og globaliseringen son hverken politikere eller journalister vil snakke om.

Les også

Money talks -
Hva feiler det Oslo Høyre? -
En sorgens dag -
Politisk forakt -
Akkumulert moral -
Et pust av Tønne -
Ingen innvendinger, takk! -
Bristende logikk -

Les også