Alle som har hatt med dyr å gjøre vet at urinering betyr markering av revir. Når en ikke-vestlig innvandrer snur seg i Tøyenbadet og urinerer i alles påsyn handler det om mer enn forakt for renslighet. Det er markering av revir.

Lars Akerhaug fikk sjokk da han besøkte badet og opplevde «kulturen» på nært hold. Han har vært mye i Midtøsten og som han skriver: I badene der ville ingen drømme om å urinere på gulvet. Det er utenkelig. Så hvorfor gjør menneskene fra denne kulturen det når de kommer til Norge, i dette tilfelle Tøyenbadet?

Det sitter litt langt inne å erkjenne det. En leser hjelper ham på vei:

Mannen som urinerte demonstrerte overlegenheten sin og full forakt for kulturen han har kommet inn i. Det kan han gjøre fordi han vet han har en passiv støtte blant sine egne. De er så mange at de i flere sammenhenger gjør nøyaktig som de vil. De innfødte har kommet i mindretall på Tøyenbadet og skjønner ikke hvordan de skal forsvare seg og og sitt. Du hører og leser stadig at du tilhører det priviligerte og rike flertallet og blir forskrekket av det du opplever. Kartet stemmer ikke med virkeligheten. Mannen som urinerer har erobret nytt land og markerer reviret sitt. I dette forumet reagerer kultiverte mennesker med tips om å flytte til et annet bad. Der kan du sikkert ha det fint som i gamle dager helt til den nye kulturen har tatt over, men skynd deg – det er ikke sikkert det varer så lenge!

Hvis Akerhaug hadde befunnet seg i Midtøsten ville han visst å tolke slik oppførsel. Men når han er på hjemmebane blir han usikker. Som leseren bemerker:

ANNONSE

Jeg må si jeg er litt overrasket over at du er overrasket.

Nordmenn vet utmerket godt hva som foregår, hvis de tør å bruke sine instinkter og sunne fornuft. Instinkter vil si at nordmenn har revirfølelse for sin kultur. De er, som alle andre, i sin fulle rett. Spørsmålet er om ikke folk fra det utvidede Midtøsten og Nord-Afrika demonstrerer sin forakt for mennesker som ikke vil forsvare sin kultur og samfunnsform, og later som det er fritt frem for alle.

Utviklingen har pågått lenge, som en annen leser forteller:

Dette har vart i mange år, i mange offentlige bad.
Jeg jobbet i mange år som badevakt på kvelder og i helger i en svømmehall, både på nittitallet og utover fram mot 2012, og kan bekrefte problemene som Lars Akerhaug beskriver.
Ikke bare var det menn som nektet å ta av seg undertøyet (og som ble hissige og krakilske hvis badevakta ba dem dusje og bade uten undertøy; de ga oss en tydelig beskjed om at vi ikke hadde noe med å fortelle dem hva de skulle gjøre eller hvordan de skulle kle seg), og som gikk i det samme undertøyet pluss shorts i bassenget, – men vi ble også bedt om å ha egne kvinnekvelder med bare kvinnelige badevakter også, slik at muslimske jenter og kvinner også kunne gå i bassenget.
På de kvinnekveldene opplevde vi også at mange klær ble beholdt på i dusjen og i bassenget … selv om det var bare kvinner som badet og bare kvinner som var på jobb.

Leseren får her frem at segregerte bad og demonstrativ mannsdominans er to sider av samme sak. Det handler om noe annet og mer enn bluferdighet. Det handler om makt.

Det er tabu å si, for det vil avsløre at nordmenn underkaster seg.

Men det er jo det de gjør, og alle som kommer i nærkontakt med slike situasjoner, vil straks fornemme det.

Akerhaugs sjokk er at han har klart å holde det på avstand. Kropper og renslighet og nakenhet er en intimitet som er vanskelig å beskytte seg mot intellektuelt. Kroppen formidler hva det handler om.

Normoppløsning kaller Akerhaug det. Nei, det er et tildekkende ord. Det handler om makt og dominans, om demonstrasjon av forakt.

Det er det offentlige rom som et vakuum, som innbyr de med dårligst oppførsel til å utfolde seg. Til «utagering». Men Akerhaug vet at «myndighetene» er de som har tillit denne oppløsningen, og i stedet for å handle, trekker de seg tilbake. Det er «vaktene» som må tilpasse seg.

I skolen skjer det samme.

Hvilke resultater har det for samfunnet – over tid?

Det er en grunn til at det ikke er noen vits i å følge offentlige debatter. Man vil ikke en gang innrømme hvordan det står til, langt mindre gjøre noe.

For flere år siden brukte staten store summer på å kjøpe og gjøre om en gård til et senter for enslige mindreårige på mine hemtrakter. Det gikk mange historier om hva som skjedde på ungdomsskolen, hvor de hadde egne klasser, og episoder i nærmiljøet. Jeg opplevde selv når de kom til det lokale bassenget, hvor det var familiesvømming. De sterke afghanske guttene overtok hele den dype enden av bassenget. De enset ikke norske foreldre som ble stående i den ene enden, den grunne, med forskremte barn. Ungdommenes vakter syntes bare det var gromt at guttene utfoldet seg. Hvordan skal de da lære å forstå å ta hensyn?

Dette er mange år siden. Nå er et nytt senter åpnet, midt inne i et boligområde, med mange enslige mindreårige. Da som nå regner det med goder og det forventes at lokalsamfunnet stiller opp.

Normløsheten kommer ikke fra afghanerne. Den kommer fra det norske vertskapet som tror det er diskriminerende å sette grenser.

Det er rene invitt til rotløse, grenseløse personer med utenlandsk bakgrunn, som forblir utenlandske, selv om de er født her. Flere og flere offentlige steder går tapt. Området rundt Nationaltheatret stasjon er ved å bli et slikt sted: hvor tristesse og misære dominerer.

Den svenske liberalkonservative skribenten Paulina Neuding har skildret hvordan svenske biblioteksansatte i en periode på to og et havlt år har rapportert om 500 tilfeller av vold, bråk og uro på offentlige bibliotek.

I likhet med offentlige bad er bibliotek et sårbart og ubeskyttet miljø. De ligger sentralt og er barnevennlge og har sofaer og sitteplasser. Det er et like fint værested, som et sted å sitte å lese. Og det er tilgjengelig for ubemidlede.

Samtidig har biblioteket vært en selvsagt stillesone i skandinaviske land. Man har aldri hatt behov for ordenskameraer eller vektere for å sørge for dette.

Ifølge den svenske journalisten har bråk og uro på biblioteket nå et stort og omfattende problem, særlig i Stockholområdet. Det er både gjenger, men også barn og hjemløse, som skaper uro. Det er også problemer med narkotikabruk og personalet føler ofte utrygge.

I stedet for å ta fatt i problemene vedtar politikerne å bygge nye praktbygg. Som et nytt Deichmann kommer til å hjelpe. Avstand mellom fasade og realitet blir enda større.

 

http://www.minervanett.no/toyenbadet-en-beskrivelse-av-normopplosning/

9a04beedd2da6723a38d323c765faa35

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629