En av samtidens store gåter er hvorfor Angela Merkel ufortrødent holder fast ved en utlendingepolitikk som i løpet av forholdsvis kort tid risikerer å kjøre såvel Tyskland som store deler av Europa i grøfta, til tross for at motstanden mot denne linjen nå stikker dypt inn i hennes eget parti.

Et forslag til forklaring som ofte har vært nevnt, er at Merkel vokste opp i den totalitære kommuniststaten Øst-Tyskland, i DDR. Hun har dermed, lyder resonnementet, ikke tilegnet seg de demokratiske instinktene som finnes f.eks. hos Storbritannias statsminister David Cameron, som stilt til ansikt med opposisjonen i EU-spørsmålet hos store deler av sitt eget parti, har latt folket få sjansen til å avgjøre saken.

Til det kunne man innvende at Merkel har levd sitt politiske liv i en demokratisk stat, og at hun har stiftet bekjentskap med kritisk tenkning ved å ta doktorgraden i fysikk, og med andre tanker enn de antidemokratiske ved å ha hatt en teolog og prest som far.

ANNONSE

Som påpekt annetsteds, har den politiske eliten nåtildags henfalt til psykologisering av velgerne de i teorien er tjenerskap for. Men mon tro om ikke velgerne i det store og hele er mentalt sunnere enn politiske ledere, og at det kanskje er på tide å snu på flisa og studere de politiske individenes psykologi?

Det er vanligere å gjøre denslags med ledere i autoritære systemer, som man antar ikke får de samme korrektiver som demokratiske ledere. Det vi kan kalle Putinologien gjør f.eks. mange forskjellige forsøk på å forstå beveggrunnene til Russlands president. Før Romanias siste kommunistpresident Nicolae Ceaușescu endte sine dager sammen med sin kone foran en geværmunning for en generasjon siden, var det allment antatt at han var blitt gal.

En av dem som mener at tiden er inne for å forstå Merkels psykologi, er Jan Fleischhauer, som i en nylig artikkel i Der Spiegel hevder at kanslerinnen ligger under for gruppetenkning hos sine nærmeste rådgivere.

angelamerkel

Hvorfor holder statsministeren og hennes stab så hardnakket fast på kursen i flyktningkrisen, til tross for alle tegnene på at den er gal? spør han, og går deretter til litteraturen for å finne svaret.

I sin forskning på adferden hos folk i grupper tidlig på syttitallet, støtte den amerikanske psykologen Irving Janis på et fenomen som han kalte gruppetenkning. Bakgrunnen for undersøkelsene hans var en rekke beslutninger fattet av Kennedy-administrasjonen som viste seg å være skjebnesvangre.
 
Janis hadde spurt seg hvorfor åpenbart intelligente og velmenende personer kan bomme fullstendig i sine antagelser, til tross for klare indikasjoner på at det motsatte er riktig. I tilfellet Kennedy-administrasjonen var dette spørsmålet meget nærliggende: Medlemmene av rådgiverkorpset hans ble ansett som svært dyktige. Ingen president hadde noensinne samlet så mange briljante hjerner rundt seg som den karismatiske JFK.

Det viste seg at personlige hensyn og defekter som forfengelighet og ambisjoner kunne veie tyngre enn hensynet til nasjonen eller respekten for den kritiske tenkningens standarder.

Psykologiprofessoren fant ut at eksperter og i særdeleshet intellektuelle har en tendens til å bekymre seg minst like mye for sitt eget omdømme som for at de vurderer situasjonen riktig. De som er involvert i prosessen for politisk meningsbygging, frykter at omdømmet er prisen for å fjerne seg for langt fra konsensus. Derfor forbyr de seg selv å tenke noe som avviker for mye fra gruppens mening. Eller de reiser noen innvendinger som er så forsiktige at de blir borte i diskusjonen.

Janis’ observasjoner er nøkkelen til å forstå Merkel, skriver artikkelforfatteren. Hun er beviselig intelligent, men gjør også beviselig dumme ting. Resultatene taler for seg selv:

At tingene har sklidd ut hos den føderale regjeringen, er åpenbart for alle, skulle man tro, også blant folk ved statsministerens kontor. Situasjonen ved den tyske grensen er så uholdbar at noen av de mest kjente juristene i landet spør om regjeringen i det hele tatt oppfyller sine rettslige forpliktelser. I Europa er Tyskland gått over fra å være en førende kraft til å be om hjelp. Siden ingen av nabolandene ønsker å følge Tyskland i flyktningepolitikken, er det i Tyrkia at Merkel nå ønsker å slutte rekkene med en mann som i tenkemåte ikke står så langt unna en autokrat som Putin, og som på sin side har den største mistillit til henne.

Merkel har med sine politiske manøvre satt seg i en uholdbar situasjon, mener Fleischhauer. Men det ser ikke ut til å affisere henne det minste. Det betyr neppe at hun ignorerer risikoen for valgnederlag fordi hun har sverget troskap til noen høyere prinsipper, men er snarere tegn på manglende kritisk distanse til seg selv og sine nærmeste.
 

Blant symptomene på langt fremskreden «gruppetenkning» oppgav Janis en «illusjon om usårlighet», som forledet gruppemedlemmene til å handle optimistisk og undervurdere risikoer. Av andre kjennetegn nevnte han troen på «egne handlingers iboende moral», samt tendensen til å betrakte kritikere som fiender, hvis innvendinger er «for svake» eller «for dumme» til å ta ordentlig på alvor.

Hvordan fungerer det så ved kanslerinnens kontor?

Angela Merkel tar ikke sine beslutninger alene. Hver morgen samles en liten krets av medarbeidere på kontoret hennes, og deres standpunkter legger hun stor vekt på. Alle har vært knyttet til henne i lang tid. Felles for alle er behovet for å legge frem sitt standpunkt som riktig og gjennomtenkt.

Det siste tar åpenbart mesteparten av spontaniteten bort fra diskusjonen. Sjansen for at noen tenker «utenfor boksen», noe som av og til er nødvendig, er liten under disse betingelsene.

Der Spiegels kommentator peker på egenskaper ved Merkels nærmeste rådgiver som virker litt skumle:

Om det er én person som personifiserer følelsen av overlegenhet i Merkels krets, så er det stabssjef ved statsministerens kontor Peter Altmaier. I tillegg til hans klippefaste vennlighet, er Altmaiers store fortrinn den totale hengivenheten til politikken. Siden han egentlig ikke har noen interesser i livet, i alle fall ingen som man vet om, går han fullstendig opp i arbeidet sitt. Dertil kommer en nesten overmenneskelig lojalitet. Altmaier ville bokstavelig talt la seg rive i stykker for statsministeren.

Peter_Altmaier

Fleischhauer er ikke nådig med stabssjefen. Han gir skruen et par ekstra omdreininger med det samme:

Problemet med Altmaier er at han hele sitt liv har vært i feil parti – slik andre hele livet har sittet fast i feil kropp. Han har alltid følt seg som en av De grønne. Men fordi han ikke tør å leve ut dette åpent, prøver han nå å forene følelsene sine med embedet sitt. Følelsen av å drive den rette politikken i feil parti deles av mange som arbeider for Merkel. Det er derfor de har en tendens til å betrakte standpunktene sine som moralsk høyverdige.

Under disse betingelsene oppstår en tilstand som man kan kalle bunkermentaliteten.

Jo slemmere virkeligheten blir, desto mer sluttes kretsen rundt statsministeren. Verden utenfor er delt inn i fiender og forrædere. Før eller senere får makthaverne kun høre det de vil eller medarbeiderne synes de skal høre.

Tapet av virkelighetssansen inntreffer før man mister makten. Den som bare hører det han liker, tror etterhvert også bare det han allerede vet.

Et annet problem er at ledere rett og slett ikke har tid til å tenke grundig over sakene. Det er alltid mange løpende forretninger som skal unnagjøres. Kanskje de ikke er dyktige nok til å delegere det minst vesentlige, slik at de ikke har tid til å konsentrere seg om de viktigste spørsmålene?

Fleischhauer illustrerer:

Før de fikk komme inn på kontoret hans, ble besøkende hos Helmut Kohl i sin tid rådet til å legge frem sitt anliggende i to eller tre korte setninger, for etterpå ville de ikke lenger komme til orde.

Irving Janis anbefalte at gruppens medlemmer alternerte i rollen som djevelens advokat. Bare på den måten kunne man garantere at konsensus ble utfordret.

Selve uttrykket er hentet fra Den katolske kirken, som ved helgenkåringer alltid lot noen spille rollen som djevelens advokat, for bestandig å kunne argumentere mot kandidatenes angivelige hellighet. Og som organisasjon har da romerkirken også vist seg å være mer utholdende enn noen annen på planeten.

Fenomenet er ikke begrenset til Vatikanet. Historikerne forteller om at Napoleon også holdt seg med rådgivere som ikke bare motsa ham, men som han personlig ikke kunne fordra heller. Oriana Fallaci skrev at han ved en anledning omtalte Talleyrand som «en bæsj i en silkestrømpe», men at nærværet av en slik rådgiver likevel var til å holde ut, så lenge gevinsten var politisk og militær suksess.

Kanskje noe av problemet er at dagens ledere ikke kan sin historie, like lite som resten av befolkningen gjør det. Det virker i det hele tatt ikke som om de kan så mye overhodet. De norske stortingsrepresentantenes CV-er er gjennomgående ikke særlig imponerende.

Mon tro hvordan det er med gruppetenkning i det norske regjeringskvartalets øverste etasjer?

 

Der Spiegel

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629