Fagbladet Journalisten.no har gått grundig inn i sextrakasseringen på festivalen We are Sthlm. Det som kommer frem handler om langt mer enn grove hendelser på en enkeltstående festival. Mørkleggingen av sexovergrepene sier noe om en ideologi som overkjører alminnelige menneskelige hensyn, i dette tilfelle unge jenters integritet helt ned i 12-13 år. Det offisielle Sverige er blitt moralsk korrupt.

Søkelyset rettes nå mot Dagens Nyheter som søndag var først ute med å fortelle om mørkleggingen, først i en kommentar av Lasse Wierup, senere med nyhetssaker om politiloggene som fortalte om trakasseringen. Avisen kunne fortelle at sex-overgrepene ble mørklagt for ikke å gi vann på mølla til Sverigedemokratene. Nå viser det seg at Dagens Nyheter selv var den som sørget for at mørkleggingen fungerte. Avisen ble tipset av en psykolog som var til stede som privatperson, men som ble så opprørt av det han hørte at han kontaktet DN.

To dager etter konserten ble Dagens Nyheter kontaktet av en psykolog som hadde vært til stede. Fordi han har arbeidet på oppdrag for politiet i mange år, fikk han mye informasjon på stedet og etterpå.

Psykologen sørget for at avisa også fikk kontakt med politiinspektøren som var på jobb under festivalen.

Dagens Nyheter publiserte ikke kildenes informasjon. Det later til at redaksjonen bare snakket med politimannen i noen sekunder. Politiinspektøren sier han ringte journalisten minst fem ganger uten å få snakke med henne.

We are Sthlm

ANNONSE

Ikke stykkevis og delt

DN har stilt seg selv i en vanskelig situasjon. Avisen har villet fortelle at det «ikke bare var i Køln» slike overgrep skjedde. Men hvis avisen skulle avsløre hva som skjedde på We are Sthlm-festivalen, måtte den samtidig blottlegge seg selv. Det ble for tøft.

Det er nettstedet Nyheter idag, som er knyttet til Sverigedemokratene, som i stedet har snakket med politiinspektøren og psykologen. Journalisten.no har også snakket med de to.

Her kommer det frem, både hvor grove overgrepene var, hvor mange som visste om dem, som så dem med egne øyne eller hørte om dem – arrangørene snakket om dem til de ansatte i forkant – og når man holder dette opp mot at det likevel var mulig å legge lokk på saken forstår man at det går en usynlig mur gjennom det svenske samfunnet.

Brutal erfaring

Men man skal ha opplevd det på kroppen for å forstå hvor dypt den politiske korrektheten har trengt inn.

Psykologen sier overgrepene virket organisert. De kom i grupper, stille, forberedt, med hettene på. Virket besluttsomme og gikk rett til menneskemengden. Det startet da det ble mørkt. Atmosfæren var helt annerledes da det var lyst, forteller han.

– En av slektningene mine snakket med noen av jentene, ca 10. Alle sa de var blitt tafset på. Ikke noen av dem, men alle. En sa noe jeg ennå husker: ”Men jeg antar jeg må venne meg til det.”

– Det er noe av det tristeste jeg har hørt. Mange var veldig unge, jeg så jenter som må ha vært 13. Regnet med oppslag i mediene.

Siden det var så mange folk der, så mye politi, organisatorer og vakter, regnet psykologen med at han ville lese om det i avisene neste dag.

– Jeg var sjokkert over hvor mange som gjorde dette. Dagen etter så jeg ingen ting i mediene, ikke et ord.

For følsomt

Psykologen jobbet tross alt med politiet. Han bestemte seg for å gjøre noe med saken. Offentligheten hadde krav på å få vite. Han plukket ut en journalist på DN, Hanne Kjøller, som hadde markert seg som uredd.

– Hun kontaktet meg ganske snart etterpå og var veldig interessert. Jeg fortalte henne det jeg har fortalt deg, men jeg sa ikke straks at de trolig var fra Afghanistan. Jeg snakket bare om ”menn” og ”gutter”.

Da han underveis i samtalen med Kjøller nevnte at politiet hadde sagt det store flertallet var fra Afghanistan og at noen av dem akkurat var kommet til Sverige, endret tonen hennes seg, hevder psykologen.

– Jeg tenkte straks at hun trodde jeg var rasist. Hun stilte ingen spørsmål om overgriperne.

Men hun sa at hun ville kontakte politiet. Jeg ga henne kontaktinfo til politiinspektøren.

– Men hun snakket jo ikke med ham utover noen ord. Jeg regnet med at hun hadde feiget ut fordi spørsmålet er følsomt. Jeg ble rasende.

Rollene byttet om

Psykologen kontaktet en annen som er kjent for å skrive om følsomme tema: Svenska Dagbladets Per Gudmundsson. Han er en dyktig og kunnskapsrik kommentator. Men selv ikke han kunne bryte den svenske tystnaden. Document har i flere år lest Gudmundsson. Han er en anstendig journalist, men han jobber innenfor et system og det setter grenser.

Situasjonen er snudd på hodet: En stor redaksjon har ressurser til å undersøke storyer til bunns og styrke til å bære dem frem, selv om de tråkker på ømme tær og mektige interesser. Nå er det i ytterkanten, nettsteder som Nyheter idag, eller Document, som fyller rollen med å si ting som makthaverne ikke vil høre. Noen nettsteder velger å bruke de store medienes mørklegging til å ta seg friheter. Journalisten har gått Nyheter i dag etter i sømmene og har hatt lange samtaler med de to kildene: Psykologen og politiinspektøren. Begge fremstår som troverdige.

Derfor er det ekstra alvorlig når DN nekter å snakke med Journalisten.no og svarer med å svine til Nyheter idag.

Redaksjonssjef Caspar Opitz svarer redaktøren Helge Øgrim i en epost.

Hej igen Helge, du får själv välja om du vill citera anklagelser från en högerpopulistisk hatsajt eller inte», og viser til uttalelser han har gitt til egen avis og til journalisten.se.

I Sverige er det fortsatt gangbart å si at en nyhet skal holdes tilbake eller friseres for ikke å gi vann på mølla til Sverigedemokratene.

Desillusjonert

Med 160.000 asylsøkere bare i 2015, hvorav 45.000 enslige asylsøkere – av samme gruppe som antastet jenter på festivalen – er det å spenne buen høyt. Svært høyt.

Politiinspektøren sier at han sluttet å lese Dagens Nyheter i 2013. Det var under uroen i Stockholms forsteder. Det han opplevde der var noe helt annet enn det som DN skrev.

– Jeg var i felt over alt og jobbet mye de ukene. Det jeg leste, stemte slett ikke.

Så sier han noe om hvordan det er, i virkeligheten, ute på bakken. Tankene går til den kritiske journalistikkens gjennombrudd:  Vietnam-krigen: Journalistene den gang avslørte at fremstillingen av krigen overhodet ikke stemte med realitetene. De slo en bresje i den offisielle versjonen, og diskrediterte den.

Nå er det arvtagerne til disse journalistene som sitter og forvalter en arv hvor de selv er blitt spindoktorer for et system stadig færre tror på. Folk ser løgnene med egne øyne.

– Vi kan ikke forlate bilen for å gjennomføre et oppdrag. Vi må også ha noen som vokter kjøretøyet. Når man går ut, blir man straks omringet av 15-20 stykker, halvt eller helt maskerte. De spør hva vi gjør der og sier vi bør passe oss. Man kan ikke gripe inn, men må vokte seg for stein og pekelaser som skader øynene.

– Jeg kjenner meg ikke igjen i mediedekningen. Folk bør få en sjanse til å gjøre seg opp sin egen vurdering basert på at man forteller som det er.

Pressehistorie

At denne storyen kommer ut, at man kan kartlegge hvordan den ble stoppet, vil bli pressehistorie. Noen vil lære av den. Men noen klamrer seg fortsatt til den offisielle:

Journalisten fra august ifjor, Hanne Kjøller, tok kontakt med psykologen da Køln-overgrepene ble en stor nyhet. Hun beklaget at saken ikke ble fulgt opp i fjor og forklarte hvorfor:

…..redaksjonssjefen for avisas Stockholms-seksjon mente opplysningene “lød som fabrikasjoner fra Sverigedemokratene”.

Nå – etter at DNs rolle har fått stor oppmerksomhet – benekter Kjøller at hun har sagt noe slikt. Mørkleggingen fortsetter.

Det er det som er spesielt med Sverige. Den svenske eliten har satset så mye, fallhøyden er blitt så stor at de ikke klarer å ta seg inn. De vet ikke hvordan og sørger for å avvise alle tilbud som kan bidra til at de kan korrigere kursen. Det er det journalistikk gir muligheter for, hver eneste dag: Si sannheten.

At norske Journalisten.no har valgt å bruke kildene til et nettsted som svenske medier sverter, er prisverdig og oppsiktsvekkende. Det er å bryte laugsånden og kollegialiteten.

Den kollegialiteten pressen tidligere beskyldte politiet for, praktiserer de nå selv. Men det er ikke holdbart i lengden. Folk er i ferd med å gjennomskue spillet.

Slik kommer hendelsene foran jernbanestasjonen i Køln til å sette dype spor over hele Vest-Europa.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629