Det foreligger foreløpig ingen rapport om politiets opptreden under terroren i Paris fredag 13. november, men New York Times har snakket med vitner, politi og eksperter. Det avtegner seg et bilde av mye som ikke fungerte. Ting kommer frem som minner om handlingslammelsen 22/7.

Når amerikanske medier viser sånn interesse for fredag 13., er det både pga angrepets alvor og fordi amerikanerne lurer på om det er noe å lære. Det er det.

Fransk politi er blitt sentralisert de senere år, og de alvorlige jobbene er overlatt spesialstyrker. De skulle ha kort reaksjonstid, men slik er det ikke i praksis. Hvis en situasjon skal løses må førstemann på plass ha rett og plikt til å handle.

ANNONSE

I stedet kunne terroristene holde på og bevege seg fritt over byen.

Yet accounts from survivors and police officials, as well as the analysis of outside experts, make clear that there were substantial periods when the terrorists operated with little or no hindrance from the authorities, and that France’s top-heavy chain of command, which has diminished neighborhood patrols in favor of specialized units, contributed to delays.

paris.hollande.stade.de.france

Foto: En bekymret Hollande får vite at det skjer noe alvorlig. Det er hørt eksplosjoner utenfor Stade de Paris. Man ser at Hollande lurer på hva som skjer og hva som skal gjøres? Hvert minutt er dyrebart.

Den første politimannen var på plass utenfor Bataclan-teatret 15 minutter etter at massakren begynte. Han var kun bevæpnet med tjenestepistol. Likevel klarte han å skyte en av terroristene slik at det utløste selvmordsvesten. Ingen i nærheten kom til skade.

Utrolig nok ble denne tjenestemannen bedt om å trekke seg tilbake i påvente av forsterkninger. Det minner om de to politimennene som var de første som kom frem til landsiden ovenfor Utøya, og avventet nærmere ordre. De gjorde som instruksen sa.


paris.hollande.betaclan

Foto: Hollande ville med egne øyne se Bataclan samme kveld. Bekymring og uro er skrevet i ansiktene til vaktene. De ville aldri vært der hvis de hadde bevisst at også lederen av operasjonen Abdelhamid Abaaoud hadde oppsøkt åstedet og sto like i nærheten.  Paris vil forandre spillereglene for så mangt.

I en krisesituasjon spiller tilfeldigheter inn. Da er det nettopp den enkelte tjenestemanns initiativ man er avhengig av. Spesialstyrker kan misforstå, og beskjeder kan ikke nå frem, akkurat som 22/7, da bilnummeret Breivik brukte ut av byen ble ringt inn til politiet, men ble liggende. Sentralen ble overveldet av informasjon og klarte ikke sortere. Det er en av svakhetene ved sentralisering.

Alle disse faktorer gjorde seg gjeldende i Paris den skjebnesvangre natten.

Yet the officer was ordered to withdraw in favor of a more specialized antiterrorism unit, which arrived half an hour into the assault after initially being sent to sites where the violence had already ended. Another specialized unit nearby was apparently never deployed, according to a French news report.

Inne i konsertsalen fikk de to gjenværende terroristene tid til å ta gisler og forskanse seg. På gulvet lå titalls døde og sårede om hverandre. Det skulle gå tre timer før de ble befridd. Man kan tenke seg påkjenningen.

In the meantime, the remaining two attackers at the Bataclan fortified themselves with hostages, while scores of wounded — pretending to be dead or paralyzed with fear — lay scattered in eerie silence, bleeding on the concert-hall floor among dozens of corpses. It would be nearly three hours before the police brought the assault to an end.

Vi har ikke hørt detaljerte beskrivelser av hva som skjedde inne i konserthuset. Den første politimannen lot seg intervjue rett etter hendelsen, med pikslert ansikt.

The first police officer to penetrate the Bataclan was a member of the Brigade Anti-Criminalité, an anti-crime unit known as the BAC: a quasi-local officer whose unit would have been assigned to patrol the area by vehicle. There are few such night patrols in Paris, experts said.

In an interview on French television that was posted online, a man said to be the officer, unidentified and his face blurred, recalled a scene of “indescribable horror.” “We open the door, nothing,” he said. “It was surreal. Hundreds of bodies stretched out everywhere.”

The officer described seeing one of the terrorists on the left of the stage, taking aim at a group of hostages, hands on heads, “who were walking toward him very calmly, very dignified, but who seemed totally resigned to their fate.”

Den tilstanden ofrene går inn i synes å være en slags transe, der man ikke helt forstår at man overgir seg til mordere. Samme skjedde på Utøya.

Eksplosjonen fikk de to gjenværende terroristene til å fortrekke ovenpå. Med seg tok de et par titalls gisler.

Spesialpolitiet begynte å tømme første etasje, men det tok lang tid. Strømmen var borte. De måtte være sikre på at menneskene som kom mot dem ikke bar en selvmordsvest. Det tok en time å tømme lokalet.

Deretter gikk de ovenpå. Der hørte de ett gissel rope bak en dør. Terroristene brukte vedkommende som talerør. De virket meget nervøse. Etter en time turde ikke politiet vente lenger. De rykket inn og kom til en lang korridor. Foran var ungdommene, og bak sto terroristene.

bataclan.police.shield

Foto: To medlemmer av spesialstyrken BRI med skjoldet som har tålt kulene fra terroristene. De er the good guys som dreper the bad guys, som Peter Quinn uttrykker det.

Christophe Malmy er leder for spesialpolitiet BRI.

The first B.R.I. column opened the door, protected by a 176-pound shield. “We found ourselves in a corridor, faced by about 20 terrified hostages, and behind them, the terrorists,” Mr. Molmy said. The terrorists opened fire immediately.

The shield sustained dozens of bullet impacts. Then it slipped from the hands of the officers, leaving them exposed.

At that moment, one of them shot at a shadow, hitting the suicide vest of an attacker and causing it to explode. A second explosion quickly followed when the other terrorist detonated his own vest. The assault was over, and to the wonder of the officers, none of the hostages had been killed.

Som etter Utøya kan man si: Mange kunne vært reddet hvis bare… De etterlatte kan ikke la være å tenke at deres kjære kunne vært i live.

Fredag 13. var en uhyre komplisert affære. Terrorstene slo til på seks steder rundt om i byen. Ingen styrke klarer å koordinere en respons på seks steder samtidig. Spesialstyrken kom først til en cafe hvor skytingen hadde opphørt for 20 minutter siden. Hvert forspilt minutt kostet liv.

 Det er utrolig å lese at Paris avskaffet fotpatruljer på 90-tallet. Fagforeningene likte heller ikke fotpatruljer. Selv bilpatruljer er det ikke mange av. Men mange sitter på kontor. Den samme byråkratiseringen kjenner vi fra norsk politi.

Politikerne i Vesten satser på spesialstyrker. De tror at topptrente, kvalifiserte, velutstyrte elitestyrker skal løse oppgavene. Men det er feil isntrument stilt overfor terrorister som kan slå til hvor som helst. Paris viser en evne til sofistikert planlegging som vil bli studert av politi og sikkerhetsmyndigheter i mange land. De bør bli skremt. Hva kan de stille opp?

I Afghanistan møtte amerikanerne illegal combatants, fiender som ikke var uniformert og derfor ikke lot seg adskille fra sivile. De brukte bevisst det sivile antrekket som våpen for å ramme amerikanerne. Det suspenderer vanlige regler for krigsførsel. Det var derfor amerikanerne opprettet Guantanamo. Hvis Taliban hadde blitt tatt hjem til USA ville det utløst de såkalte Miranda-rettigheter, som ville gjort det svært vanskelig å få dømt dem. Amerikansk lov krever tunge bevis. Det var det ikke mulig å skaffe.

Nå står fienden i våre byer. Paris var en forsmak på hva som kan og høyst sannsynlig vil komme. Titalls lignende planer har vært avslørt. Denne gang lyktes de.

Politikerne bør forstå at det beste våpenet er den vanlige politimann og kvinne, som befinner seg ute i landskapet. Bevæpnet. Slik sett har Paris et budskap til norske politikere: Ikke å bevæpne politiet er en kriminell forsømmelse.

Midt under terroren i København satt Trine Skei Grande og forklarte at bevæpning ikke demper terroren i samfunnet.

Virkelighetsflukten kjenner ingen grenser.

Nyttårsaften fryktet tysk politi et lignende angrep i München.

Hvordan vil publikum reagere? De kommer neppe til å reagere med å gå ut og oppføre seg som normalt hvis de forstår at Europa står i en helt ny situasjon.

Det mest sensitive er den tenkning amerikanerne tydde til i Afghanistan: Hvordan svarer man på illegal combatants i egne byer?

http://www.nytimes.com/2016/01/01/world/europe/response-to-paris-attacks-points-to-weaknesses-in-french-police-structure.html?emc=edit_th_20160101&nl=todaysheadlines&nlid=30317720&_r=0

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629