Norsk debatt er blitt en skinndebatt, om snøen som falt i fjor. Der ute, i det virkelige livet, skjer noe helt annet. Vanlige folk vet det, du kan se det på ansiktene deres. Personlig foretrekker jeg «ansiktene».

Det er en egen tilfredsstillelse å være blant vanlige mennesker. Nede i «dypet». Det er da man merker hva som virkelig skjer.

To historier fra det virkelige liv som sier mer enn tusen kronikker i Aftenposten:

1) Et stort meglerfirma hadde ansatt en person med muslimsk bakgrunn som analytiker. Han hadde topp utdannelse og gikk ulastelig antrukket. Vestlig på alle måter. Men så skjedde Charlie Hebdo. Praten gikk. Noen spurte den nyansatte hva han mente og til deres sjokk og vantro svarte han: – Det er hva man må forvente når man fornærmer Profeten. Det ble dødsstille i lokalet og ingen tok opp temaet etter dette.

2) Blant de velsituerte hviskes det om at man kan kjøpe seg greencard til USA ved å investere én million dollar og planer om å starte business som kan gi jobb til ti. Da er du inne. Ikke sånn å forstå at man vil bruke muligheten imorgen, men man vet jo aldri. Det er som å ta ut en forsikring. Just in case.

ANNONSE

Det er selvsagt en sammenheng mellom de to storyene. En ting er terroren i Paris og Brussel. Men kommentaren fra den nyansette, som utad ser ut som «dem», er kanskje det som får norske nordmenn til å tvile på fremtiden. Men hvordan er det mulig å gi opp så lett?

Er vi virkelig så lite glad i landet vårt?

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629