Utviklingen av migrantkrisen er slik at man simpelthen nekter å tro det man ser og hører. Det er ikke bare antallet som presser på på Balkan, først Ungarn, så Kroatia. Det er alle som venter på å komme inn.

Det er storyer som denne med dateline Izmir i Tyrkia:

Seif på 24 er fra Najaf i Irak. Han har amerikansk statsborgerskab og er ifølge eget udsagn kommet til Izmir for at hjælpe de mange flygtninge. I det slæng af flygtninge, han hænger ud med på byens kaffebarer, er det ham, der siger tingene uden filter.

»Alle arabere vil til Europa. Alle,« siger han og kigger rundt på vennerne. De nikker.

»Mellemøsten er et sort hul af diktatorer og religiøse fanatikere. De har ødelagt alt. Fortiden og fremtiden. Alle dem, der søger mod EU i øjeblikket, ved ikke, hvad der venter forude, men det kan ikke blive værre end Mellemøsten,« siger Seif. Vennerne nikker stadig. De vil alle sammen til Tyskland.

Så er det Debatten i NRK, «drevet» av Ingunn Solheim, med mandat, der tema er hvordan Norge kan bli som Tyskland og Sverige. Der står Solheim og hevder at det er dette som er Europa. De representerer Europa, så hvorfor skal vi ikke være med? Hun har satt sammen et panel som skal underbygge oppfatningen. Valgnederlaget har ikke gjort noe inntrykk på Knut Arild Hareide som går helt opp i predikantrollen. Han svinger svøpen over Europa-minister Vidar Helgesen, som ser mer og mer ukomfortabel ut. Helgesen må stå skolerett for de andre. Fagekspertisen er Vibeke Vevstad som snakker og skriver som om Norge er medlem av EU, eller nå har fått en unik sjanse til vise at vi er det i gavnet om ikke i navnet. Hvor er Erna? Hvorfor griper hun ikke sjansen?

Journalist Frøy Gulbrandsen fra Bergens Tidende sier det å snakke med Høyre-representanter om flyktninger er håpløst. De er ikke interessert. Hun er engasjert og motivert: Norge skal ta imot 20.000 flyktninger, hvordan kan vi klare det? Dette er journalistaktivisme. Uten blygsel.

ANNONSE

Ingen kommer med motforestillinger. Professor Oddvar Eriksen fra Arena-programmet påpeker at Norge har sagt nei til å være med å bygge opp de institusjonene vi nå plutselig omfavner. Han mener vi burde vært med.

Tidligere på dagen har Helgesen deltatt på et Civita-seminar om migrantkrisen. Der sa han at regjeringen ønsker å bruke EØS-midlene slik at de østeuropeiske landene «forstår» at de må ta sin del av migrantbølgen. Hvordan Helgesen vil få dem til å «forstå» sier han ikke, men vi aner at dette faller i god jord i Brussel.

Det er bare ikke nok. Solheim, Vevstad, Hareide og Gulbrandsen vil se mer.

At Europa igjen er splittet i Vest- og Øst med flere undergrupper og at det snart er every man for himself, er totalt fraværende.

Deltagerne later som om de forholder seg til virkeligheten, at de ikke kan vente på å ta ansvaret for den på seg. Men likevel er det som virkeligheten ikke er til stede. BBCs Fergal Keane rapporterte fra grensen mellom Kroatia og Serbia, Han er en erfaren reporter. Han sa: Europe is in shambles. Ingenting fungerer og ingen steder er det mer synlig enn på bakken.

Men dette nekter «idealistene» i studio og store deler av norsk presse å forholde seg til. I stedet brukes statskanalen som megafon for at regjeringen skal gjøre «mer».

Angela Merkel gjorde en gedigen feil da hun opphevet Dublin-reglene og sa alle kunne komme til Tyskland. Sigmar Gabriel sa denne uken at det kanskje kommer en million i år. Merkel måtte slå på bremsene da situasjonen i München var ved å komme ut av kontroll. Men det er vanskelig å stanse en strøm av mennesker når opprinnelsen ligger på et annet kontinent. Hvis Tyskland og Europa skal ha noe håp om å bli «hørt» må signalet være så krystallklart at det ikke etterlater tvil. Det vil slik situasjonen har utviklet seg, måtte bestå i en viss hardhet.

Men så fort regjeringene bruker makt kommer mediene og presenterer de mest hjerteråe bilder. Hvilke politikere har ryggrad til å stå imot?

Men hvor lenge vil befolkningen la seg spille på? Det er allerede tegn til at mediene møter motbør.

Som kritisk motstemme må vi forholde oss til alle disse «virkelighetene» på en gang.

Falsk bevissthet kalte vi det på 60-tallet.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629