Vi kan faktisk ikke gjøre akkurat som vi vil med dette landet. Vi har arvet det fra våre foreldre og besteforeldre, og vi har en plikt til å gi det videre til våre barn og barnebarn – helst i forbedret stand, og absolutt i uskadet sådan.


Det er en av de tyngste forpliktelsene vi noen gang vil ha. Vi kan ikke simpelthen gi bort landet til vilt fremmede på impuls, bare fordi det får oss til å føle oss vel. 


Hver eneste av de poserende betydningsfullhetene som fjollete smiler at «flyktninger er velkomne», bør spørres om han eller hun vil ha en flyktningefamilie hjemme hos seg på ubestemt tid, og dekke utgifter til mat, utdannelse og medisinsk behandling. 


ANNONSE

I så fall mener de det alvorlig. Hvis ikke krever de bare at andre betaler og gjør plass, slik at de kan kjenne den selvrettferdige varmen. De samme personene er utvilsomt også sentimentalt entusiastiske på vegne av en «lønn man kan leve av», eller «sosial boligbygging», enda de åpne grensene i praksis presser lønningene stadig lenger ned, og boligprisene stadig lenger opp.


Som William Blake med rette sa: «Den som vil gjøre godt mot andre, må gjøre det i minste detalj. Altomfattende godhet er noe som påberopes av hyklere, smigrere og skurker.
»

Storbritannia er et attraktivt sted å bo, mest fordi det er en øy som de fleste ikke kan komme seg til. De fleste av de virkelig vellykkede sivilisasjonene overlevde fordi de var beskyttet mot invasjon av fjell, hav, ørkener eller en kombinasjon av disse tingene. Spør russerne eller polakkene hvordan det er å leve uten beskyttelsen fra havet. Det finnes intet positivt ord for «sikkerhet» på russisk. Deres ord for sikkerhet er «bezopasnost», eller «uten fare».


Takket være tusen års fred uten invasjon, har vi utviklet en forbløffende grad av tillit, trygghet og frihet. Jeg har besøkt nærmere 60 land, og bodd i Sovjetunionen, Russland og USA, og jeg har aldri opplevd noe så bra som det vi har. Bare i de engelsktalende landene – USA, Canada, Australia og New Zealand – finnes noe tilsvarende. Jeg er overrasket over hvor uanfektet vi er i ferd med å oppgi dette.


Våre fortrinn avhenger i stor grad av vår felles fortid, samt våre nedarvede tradisjoner, sedvaner og minner. Nykommere kan lære dette, men bare hvis de ikke kommer i for store antall. Masseinnvandring innebærer at vi tilpasser oss dem, mens de burde tilpasse seg oss.


Så på grunn av et emosjonelt anfall, forkledd som sivilisasjon og generøsitet, skal vi nå si at vi gir avkall på denne arven, og avvise forpliktelsen til å gi den videre – slik slappe og sløsete arvinger til et gammelt landsted lar eiendommen og det store huset forfalle?


Selv om jeg har sett mer enn parten min av ekte lik, og barn som sulter i hjel under en somalisk hungersnød, er jeg ikke uberørt av bilder av et dødt barn på en tyrkisk strand. Men jeg har ikke tenkt å late som om jeg er mer oppskaket enn andre. Ei heller kommer jeg til plutselig å slutte å tenke, slik mange i mediene og politikken tilsynelatende har gjort. 


Barnet døde ikke fordi høyt utviklede land har innvandringslover. Barnet døde fordi kriminelle smuglere kynisk risikerte ofrenes liv på jakt etter penger.


Ikke nok med det. Bruken av ord som «desperat» er helt og holdent galt i dette tilfellet. Barnets familie var i trygghet i Tyrkia. Tyrkia er (alle sine feil til tross) NATO-medlem, og offisielt klassifisert som fritt og demokratisk. Mange briter betaler faktisk gode penger for å dra på ferie til nettopp den stranden hvor barnets døde kropp skylte i land. 


Den er kanskje ikke perfekt, men definisjonen på en flyktning er at vedkommende er på flukt fra en fare, og ikke på flukt mot en høyere levestandard. 


Gudene skal vite at jeg i disse spaltene har gjort det jeg kunne for å motsette meg de dumme intervensjonene landet vårt har gjort i Irak, Libya og Syria, som har resultert i mange uskyldige menneskers død eller flyktningestatus. 


Men jeg kan hverken se noen fornuft eller rettferdighet i det å la disse tingene bli et påskudd for en ustanselig demografisk revolusjon, der Europa (dessverre også vårt øyrike) lar sin kultur og økonomi smelte sammen med Nord-Afrikas og Midtøstens. Hvis vi lar dette skje, vil nesten alle de tingene som gjør at andre ønsker å bo i Europa, gå tapt. Tror du virkelig at disse mengdene av barske unge menn som taktfast ropte «Germany! Germany!» i hjertet av Budapest, er «asylsøkere» eller «flyktninger»?


Flyktninger trosser ikke politiet i landene hvor de søker beskyttelse. De roper ikke slagord på organisert vis, og de legger seg ikke på jernbanesporene. 


Og hvorfor brukte de forresten det engelske navnet på Tyskland da de ropte? På arabisk og tyrkisk heter det landet «Almanya», og på kurdisk noe lignende. Selv kaller tyskerne det for «Deutschland». På ungarsk er det «Nemetorszag».


Var det noen som håpte at britisk eller amerikansk TV ville være tilstede? Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Spontane demonstrasjoner krever mye organisasjon. 


Flyktningers tilfluktssted er ikke gjenstand for krav eller valg. De anmoder, og de håper. Hvis vi blir flyktninger en dag (noe som godt kan skje), vil vi oppdage dette.


Når det gjelder hva disse sinte, selvsikre og sterke unge mennene egentlig er, lar jeg deg finne ut av det selv, ettersom jeg er altfor redd for tankepolitiet til å bruke det jeg mener er det rette ordet. 


Men det er interessant at en nokså farlig bok som kom ut i Frankrike like før Charlie Hebdo-mordene, blir gitt ut på engelsk denne uken.


«Submission» av Michel Houellebecq spår en muslimskdominert regjering i Frankrike, ført til makten av Frankrikes konservative og sosialdemokratiske partier, om en sju års tid fra nå.


En av de mer intelligente skikkelsene i boken sier at det de vil «er at Frankrike forsvinner – for å bli integrert inn i en europeisk forbundsstat». Det innebærer at de mye heller vil gjøre en avtale med et muslimsk parti enn med Front National, Frankrikes svar på UKIP.


Hvis noe av dette lyder velkjent, ville jeg ikke bli overrasket. Det er utrolig hvordan forfatteren får denne islamske revolusjonen til å høres enkel og sannsynlig ut. 


Kan vi stanse denne totale forvandlingen av alt det vi har og er? Det tviler jeg på. Å gjøre det ville kreve den alvorlige besluttsomheten som Australia viser: å gjøre det klart på alle måter at våre dører kun er åpne for et begrenset antall mennesker som vi har valgt ut, og holde ut de innbilt opplystes selvrettferdige forakt. 


Ettersom vi mangler det overlevelsesinstinktet og den viljen som er nødvendig, og siden så mange av våre mest innflytelsesrike mennesker er oppsatt på å begå et sentimentalt nasjonalt selvmord, mistenker jeg at vi ikke kommer til å gjøre det.

Av dem som fordømmer fornuftige oppfordringer til nasjonalt selvforsvar som fordommer, hat og intoleranse (noe de ikke er), ber jeg bare om dette: Ikke lat som om du gjør noe godt og sjenerøst, når du i virkeligheten er feig og svak.

 

Artikkelen ble opprinnelig offentliggjort den 6. september 2015 i Mail on Sunday, som forvalter opphavsretten og har gitt Document vennlig tillatelse til republisering på norsk.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629