Kommentar

Hvis det ikke hadde vært for tre amerikanske soldater ville toget fra Amsterdam til Paris fredag ha blitt åsted for et blodbad av dimensjoner. Akkurat hvordan Ayoub El-Khazzani hadde tenkt å gå frem vet vi ennå ikke, men ut fra IS-tilknytningen er det ikke vanskelig å tenke seg hvordan han ville gått frem.

Det var amerikansk «can-do» som reddet et stort antall liv og sparte Frankrike og Europa for en ny stor terroraksjon, i kjølvannet på Charlie Hebdo, Hypercacher, Verviers, Villejuif, Lyon,  og lenger tilbake Toulouse og det jødiske museum i Brussel. Krudtønden og synagogen i København er del av samme mønster og er bare et halvt år siden.

Det tetner til med jihad-angrep i Vest-Europa, likevel vil ikke myndigheter, akademikere eller presse bruke ordet. De foretrekker ordet terror. Det ordet kan man bruke uavhengig av politisk kulør. Det er derfor anvendelig for formålet, for eliten i Europa skyr ordet jihad som pesten.

Radikale islamister lukter svakheten som siver ut fra denne vegringen. Det ansporer dem.

Øvrigheten tror at det hjelper å vise toleranse mot islamistene, som når norsk rettsvesen frikjenner Ubaydullah Hussain for å hylle blodige jihad-aksjoner. De forstår ikke at det bare egger dem til nye angrep.

Mangel på europeisk handlekraft

Denne vegringen mot å se sannheten og fienden i øyet forplanter seg nedover i systemet. Flere trekker frem det faktum at det var amerikanske soldater som gikk løs på El-Khazzani. Hadde ikke de vært der kunne han ha kommet «i gang».

thalys.kalasjnikov.magasinBildet av fulle magasiner på perrongen i Arras burde gi politikere og embetsmenn noe å tanke på. Hvordan ville situasjonen sett ut om El-Khazzani hadde fått brukt dem?

Flere sier at europeisk opptatthet av å gjøre ting riktig og ikke bryte forskrifter blokkerer menneskers initiativ og handlingskraft. Amerikanske soldater får ikke bare en annen ethos, de har også en annen status i samfunnet.

 

spencer.stone.thalys
Foto: Spencer Stone var den som først kastet seg over El-Khazzani. Han fikk et skudd i hånden og måtte opereres på en spesialistklinikk i Lille. Obama ringte og Hollande. Men det som burde oppta europeerne mest er hva som hadde skjedd hvis ikke amerikanerne hadde vært om bord.

Oberst Tim Collins skriver i Daily Telegraph:

Had the traditional European reserve been in play it is likely that there would have been wholesale murder. As it was the strong tradition of US servicemen to be «always on duty», they no doubt saved lives.

In my experience, the US serviceman does not experience the excruciating levels of self-consciousness that dogs the European armies. Despite a low during the Vietnam era, US service personnel are proud of their country’s uniform and service and the nation is proud right back.

Mener USA er triggerhappy

Men likevel fortsetter europeiske presse å kritisere amerikanerne for å være for triggerhappy og action-orientert. Filmen American Sniper rynket man på nesen av. I Norge vil ikke mediene at politiet skal være bevæpnet, selv om det er midlertidig og en ad hoc-løsning.

Da justisminister Anders Anundsen forlenget væpningen for sjette gang, skrev Aftenposten på lederplass:

Truslene fra IS i fjor høst var rettet mot politi og soldater i land som deltar i den USA-ledede operasjonen i Irak. Truslene er etterfulgt av flere terroraksjoner i vestlige land og har følgelig fått større tyngde.

Men det viktigste er dette: Ingenting i den internasjonale situasjonen i fjor høst tilsa noen rask endring i det konfliktbildet som truslene springer ut av. Tvert i mot, alt tydet på, både den gang og nå, at kampen mot IS blir langvarig.

Det kan ikke lenger være noen fremmed tanke at et skjerpet trusselbilde rett og slett er den nye normalsituasjonen. Da er midlertidige tiltak et tafatt og utilstrekkelig svar.

Hvilke tiltak går Aftenposten så inn for? Avisen misliker bevæpning, det er det grunnleggende prinsipp som overskygger terrorfaren.

Det fører til underlige resonnementer: Som at terrorfaren ikke har første prioritet. Andre hensyn veier tyngre. Som det ubehagelige i at barn og unge ser væpnet politi. Stortingsrepresentanter liker heller ikke maskinpistoler, selv hos politiet som passer på dem.

Det er ikke opplagt at økt terrortrussel trumfer alle de hensyn som taler for at fremskutt lagring av våpen i politibilene fortsatt er den beste ordningen.

Hvor langt ut på viddene Aftenposten befinner seg, viser forslag om elektrosjokkvåpen og pepperspray.

Arbeidet med å finne alternativer til bevæpning, det være seg elektrosjokkvåpen, pepperspray eller andre hjelpemidler, må intensiveres.

Aftenposten lurer på om ikke politiet må finne seg i å leve med forhøyet risiko – uten en ladd pistol ved hoften.

Men vil folk finne seg i at vi har et ubevæpnet politi?

Kanskje må politiet rett og slett leve med at et noe skjerpet trusselbilde. Vi er overbevist om at norsk politi er i stand til å håndtere det også. Endringen i trusselbildet er ikke avgrenset i tid. Derfor må det bli slutt på at den møtes med midlertidige tiltak som gjentatte ganger forlenges.

Det er som om Afteposten lever i sin egen boble og ikke orker å se trusselen i hvitøyet. En dag kommer disse lederne til å bli studert som eksempler på en mentalitet som førte Europa ut i en ny katastrofe.

Disse holdningene er spesielt uforståelige i et land som opplevde masseterror for bare fire år siden. Lærdommen om Grubbegata og manglende beredskap synes ikke å ha gått inn. Ser ikke Aftenposten sammenhengen?

Mange vanlige mennesker gjør.

Les også

Ta det med fatning -
Ny linje fra Sarkozy? -
Collateral damage -
2004: Alt kan skje -
En skammens dag -