Sakset/Fra hofta

I disse tider er mange vant til å tenke på EU som en paralysert, handlingslammet union – ute av stand til å hanskes med sine mest iøynefallende problemer. I denne betraktningsmåten ligger det nokså mye barmhjertighet og tilgivelse. Det er som om man nærmest synes synd på EU for dens udugelighet, under stor forståelse for at unionen velger en passiv minste motstands vei, kanskje fordi denne defekten er typisk for de fleste mennesker nå til dags.

Den som ikke gjør noenting, unngår ofte å løpe risiko for å gjøre feil. Men noen ganger er det å ikke gjøre noenting, den største feilen det er mulig å gjøre. EUs passivitet stilt overfor folkevandringen fra Afrika og Asia, passer godt til denne beskrivelsen. For Janet Daley i The Telegraph er passiviteten nærmest gått over til å bli en form for ondskap.

EU fremmer nå en ny form for internasjonal kriminalitet. I alle mine år som overbevist euroskeptiker hadde jeg aldri trodd jeg ville skrive den setningen. Men her er vi – med et blomstrende nettverk av gangstere, smuglere og bevæpnede gjenger som ikke handler med narkotika, alkohol eller våpen, men med mennesker.

Daley viser til Palermos borgermester Leoluca Orlando, som mener at mafiaen han delvis lyktes i å svekke, har fått fornyet vitalitet som følge av migrasjonskrisen og EUs håndtering av den.

Dette er ikke et italiensk monopol.

Ulovlig innvandring er nå blitt en storindustri.

Graden av kollektiv uansvarlighet er virkelig sjokkerende. Vi ser ut til å ha blitt vant til EU-institusjonenes udugelighet, samt Frankrikes og vår egen regjerings sviktende evne til å hanskes med det lovløse kaoset som råder […], men det som skjer er langt, langt over grensen for det som burde ha vært akseptabelt for et opplyst samfunn. Ved ikke engang å klare å bli enige om de mest grunnleggende prinsippene for hvordan denne krisen kan takles, har EU overlatt hele fenomenet til det ulovlige markedet. Dermed stepper den globale underverdenen og den politiske nihilismens talspersoner inn for å knive om forhandlerretten i fravær av rettslig eller politisk kontroll.

Det er selve den institusjonelle virkemåten som har denne kriminalitetsfremkallende effekten:

EUs lover har forverret denne situasjonen. Politikken for «åpne grenser», av grunnleggerstatene regnet som et hellig prinsipp, skyfler nå problemet fra ett land til et annet. Istedenfor å konfrontere massetilstrømningen til eget territorium, kan en stat simpelthen oppmuntre hordene til å dra videre til et annet land (eller la være å forhindre det, hvilket i praksis er det samme).

Alle kan se at det er dette som foregår. Statene prøver å lempe problemene over på hverandre. Skulle ikke det å forhindre en slik degenerering av det internasjonale samarbedet være høyeste prioritet for en politisk entitet som kaller seg en union?

For hva er nå EU – den store, overnasjonale forsvareren av demokrati og menneskerettigheter – til syvende og sist ment for, hvis det ikke er å dele byrdene med nettopp slike problemer mellom fellesskapet av nasjoner? Men i stedet for at EUs statsoverhoder snarest møtes for å utarbeide en europeisk strategi (noe man kunne ha vært tilbøyelig til å forvente, så besatt som EU er av møter og konsensus), finner det bare sted en og annen telefonsamtale mellom David Cameron og François Hollande – tilsynelatende gjennomført i en tone av den største diplomatiske høflighet.

Den triste sannheten er altså at EU har outsourcet administrasjonen av sitt største problem til den internasjonale organiserte kriminaliteten.

migranter-og-politi-i-calais
Er europeerne egentlig lenger herrer i sitt eget hus?

Dette kan ikke bortforklares med at situasjonen i Libya legger til rette for en menneskestrøm uten historisk sidestykke, avslutter artikkelforfatterinnen. Man kan ikke sitte med hendene i fanget til Libya på mirakuløst vis er blitt et stabilt land. Det vil gå for mye dyrebar tid. Om ikke unionen forstår det, så gjør nasjonene det:

Når sant skal sies, gjorde de enkelte landene i Europa en bedre jobb med å gripe fatt i disse tingene i den skamløse, nasjonale selvbestemmelsesrettens mørketid enn i den idealiserte, postnasjonale verdenen EU lager nå. Eksistensen av EUs institusjoner tilbyr, om noe, en unnskyldning for ikke å gjøre noe.

Gjør EUs lederskap noe med krisen? spør Daley. Og hvis ikke, hva i all verden skal man med EU?

 

The Telegraph

Les også

Under press -
Italiensk limbo -
Nasjon og forsvar -
Quo vadis Euro-Europa? -
De politiske skjelettene -
Det må være grenser -