Kommentar

Eurokrisen er også en politisk krise. Det er satt i gang en dynamikk som vil synliggjøre dype motsetninger. Måten man løser dem på vil demonstrere at man snakker ut fra helt forskjellige premisser, og den ene vil føle rettferdig harme fordi andre ikke forstår, men tramper på en.

EU-kommisjonens president Jean Claude Juncker sto i EU-parlamentet i dag og forsøkte å jekke egoene og ordkrigen ned. Nå var det tid for fornuft. Så sa han:

«It is time to stop these outbursts, this shooting from the hip. It is unacceptable for the European Commission to be deemed terrorists by the Greek government. That is not the kind of Europe we want. We have tried hard and if only everyone else had tried as hrd.»

Juncker vil gjerne skru ned volumet, men han ble så provosert av Ianis Varoufakis utbrudd at han måtte skyte tilbake.

And it goes on and ond. Denne ordkrigen gjør noe med folks syn på hverandre. Det legger inn et følelsesmessig moment som påvirker handlingene.

Bildzeitung slår an tonen med sin forside: – Idag trenger vi jernkanslerinnen.

bild.merkel.forside

Dette er prøysserånd. Bismarck var jernkansleren. Tyskerne som ellers vil være politisk korrekte og skyr alt som kan mistenkes å tilhøre en autoritær fortid, omfavner et symbol som vekker meget blandede følelser i resten av Europa. Det kalles nasjonalisme. Den greske krisen fremprovoserer nasjonalisme under dekke av å snakke på vegne av EU.

Det er helt merkelig at ikke de nordeuropeiske statene forstår dette. De er i ferd med å antagonisere også Italia, Spania og Frankrike.

I Norge har medier og politikere de senere år lagt seg på den samme EU-vennlige linjen som synes fornuften kommer fra Berlin og Brussel. Vel har sparelinjen blitt kjørt hardt, men grekerne har vært uansvarlige. Perspektivet har vært Brussels: Hvorfor skal grekerne oppnå noe når andre har måttet følge reglene?

Nobels fredspris til EU symboliserte det offisielle norske synet: EU har reddet freden i Europa osv.

Men nå er det et helt annet bilde av EU som stiger frem: Et ufølsomt, rigid, overnasjonalt EU, som aldeles ikke er av og for folkene, men en elite hvor byråkrati, institusjoner og banker bestemmer offisielt i fellesskapets navn, men i realiteten på egne vegne.

Oppdagelsen av denne hulheten og falskheten har det vært grekerne som har stått for, men nå vil mange flere gjøre samme oppdagelse. Podemos i Spania går i samme spor. Det betyr ikke at disse har rett i deres medisin eller ideologiske outlook: Venstresiden i Hellas er antiamerikansk og antiisraelsk og sogar pro-putin. (Også her er det fellestrekk med Norge). Venstresiden tror at det skal være mulig å øke offentlig sektor og øke budsjettene, uten å forstå at sosialdemokratiet har kommet til veis ende i sin nåværende form: velferdsstaten.

Men venstresiden har vært sterk og nasjonal nok i Hellas til å bryte konsensus, og den rådende oppfatning om hva man ikke må: Man må ikke bryte med unionens regler, med systemet av gjensidig avhengighet. Da truer avgrunnen. Hellas har allerede sagt farvel til denne avhengigheten og 16 av 18 andre euroland skal være innstilt på å la dem gå.

Det vil sette i gang en prosess. Det umulige vil skje. Og det er ikke det økonomiske som er det viktigste, selv om fokus vil være på elendigheten i Hellas. Det viktige er at EU-prosjektet vil være i begynnende oppløsning.

Sør finner seg ikke i at nord sitter med fornuften og pengene og styrer EU i autoritær retning.

Nick Cohen skriver i the Spectator at bildet av EU er i ferd med å endres:

As the cruelty of a 25 percent cut in GDP and a 50 percent youth unemployment rate drags on, as the absurdity of expecting a country to repay debts that no country could repay continues, the old, vague leftist assumption that the EU is a benign institution is dying.

Stikkordet er «assumption» – antagelse, det som tas for gitt. Få land har som Norge lagt denne antagelsen til grunn. Den er et mantra i vårt politiske liv. Hva vil det bety for norsk politikk hvis den ryker?

Europe brings peace. Is that so? It is becoming obvious that you cannot have the economics of the Great Depression without the politics of the Great Depression . Tsipras’s Greek Marxists and Marine le Pen’s French «post-fascists»  may seem moderate when set against the men and women who will come after them if this crisis do not end. Far from quelling nationalism, meanwhile, the Euro has incited it. People who were rubbing along perfectly well in the early 1990’s, now look on each other with an emotion close to hatred. Greeks, Italians and Spaniards wonder why Germans, Finns and the Dutch insist that they must suffer. The Germans, Finns and Dutch wonder why southern Europeans expect to live off their taxes.

Disse observasjonene varsler at noe er i ferd med å skje som ødelegger de rådende antagelsene i norsk politikk: For det offisielle Norge kommer faren i Europa fra høyresiden. Fra det nye høyre. Bare det at det var en venstreradikal regjering som brøt EU-enigheten, gjør dem urolige. Da må unntaket «sys inn» som nor særegent gresk, så offentligheten ikke skal få øye på hva fenomenet viser: Radikal populisme kan altså finnes på venstresiden. Den kan utmerket være talerør for nasjonalisme. Hva har skjedd med den norske nasjonalismen som slo ut i full blomst under to EU-avstemninger? Meningsmålinger viser at nei-flertallet er massivt. Men hva skjuler seg under dette flertallet? Hvilke andre holdninger og meninger ville komme til syne hvis det ble satt i bevegelse?

Nå er ikke Norge medlem formelt, men det er en illusjon å tro at ikke også norsk opinion vil bli påvirket av det som skjer i Europa, særlig hvis oljeprisen forblir lav.

Det politiske systemet har malt fanden på veggen. Den virkelige faren er ytre høyre som er et speilbilde av islamistene. De driver hverandre. De er ideologiske tvillinger. Europas fortid kan mobiliseres.

Men her er det en helt annen dynamikk som presenteres, hvor EU er drivkraften i radikaliseringen av befolkningen i Europa. Thorbjørn Jaglands baby. Ikke rart han var ute og forsøkte å stanse folkeavstemningen. Det mette, pampete sosialdemokratiet ser med skepsis på folkeavstemninger. De legger inn noe uforutsett i politikken. Man vet ikke hva folk kan finne på, som Jagland en gang sa. Derfor måtte grunnloven skrives om.

På norsk debatt høres det ut som om vi allerede lever i skyggen av en ny fascisme, som om Sverigedemokrater, Dansk Folkeparti og et kastrert Fremskrittsparti er del av høyrebølgen som truer Europa. Vi har forsøkt å bringe nyanser inn i den klassifikasjonen. Forskjellene er store. Det vi har registrert er at norske medier og politikeres behov for å lage en slik stråmann er mye større enn deres politiske redelighet.

Det gjør noe med klimaet, også i Norge. Da blir man selv del av en polariseringsprosess uten å ville vedkjenne seg det. Det er akkurat den glatte fasaden og anstendigheten som kjennetegner lederne i Brussel og Berlin. Det er som å se en gammel Bunuel eller Chabrol-film, der borgerskapets hykleri ble avkledt.

Men det er ingen til å avkle det europeiske/norske politisk korrekte borgerskapet.

Nå avkler de seg selv.