Tidligere var det folk som Hilde Henriksen Waage som kritiserte Oslo-avtalen for å ha vært en avtale som ga den sterke part en fordel. Kritikken ble avvist av Utenriksdepartementet og norske myndigheter. Oslo-avtalen var deres stolthet. Norsk diplomatis triumf.

Når Aftenposten skal markere «22 år siden Oslo-avtalen» gjør de det med bildet av Rabin og Arafat som gir hverandre hånden med Clinton imellom og tittelen:

Antall jødiske bosettere på Vestbredden er firedoblet siden dette bildet ble tatt.

IMG_2525

Inne i avisen utfolder den nye Midtøsten-korrespondenten Sofie Gran Aspunvik seg over to sider.

Settlerne er et problem, men de er ikke bare et problem, og ikke det eneste problemet.

Men det får man ikke vite av Aspunvik, som bygger opp under kjente stereotyper: Settlermor med barn, som «ser» normal ut, men er, som vi forstår, en ekstremist. Flankert av mannen som man tror holder i en maskinpistol, for det har Aftenposten lært oss til å lese inn i bilder av settlere. Men ved nærmere ettersyn er det en veltebøyle.

Aftenposten gjør ikke lenger noe forsøk på å skjule sin anti-israelisme. Tittelen sier alt: Disse kartene viser hvorfor håpet om fred blir stadig fjernere.

Aspunvik har intervjuet settlerparet som bor på Vestbredden i bosetningen Psagot. Når Mir Maoz-Ovadia skal på jobb i Shilo et par mil unna, drar hun aldri uten full tank. Hun vil ikke risikere å bli stående hjelpeløs på veien. Til å hjelpe mennesker som henne finnes en app som gjør det mulig å slå SOS uansett hvor man er, og om det er nett eller mobildekning.

ANNONSE

Aspunvik refererer, men forstår ikke. Det er ingen forståelse for hva settlerkvinnen måtte føle av frykt. Tvertimot er inntrykket man sitter igjen med et «told you so», et «dere kan ha det så godt når dere okkuperer annen manns land».

Det er det overskriften sier og det er det bilde og tekst underbygger.

Miris foreldre utvandret fra England i 1987, vi hører ikke noe om hvorfor. Vi hører ikke noe om hvorfor Miri og mannen tok med barnet og flyttet til en bosetning. Israelernes motiver og beveggrunner blir uforståelige, for aviser som Aftenposten vil ikke forklare dem.

Dette krever en aktiv innsats, for nettet er fullt av informasjon om Israel. De liberale kommentatorene i New York Times, folk som Thomas L. Friedman eller Jeffrey Goldberg, kunne aldri skrevet de tingene som norske journalister skriver, og hvis de kunne lese norsk ville de ha stilt spørsmål ved hva det er som skjer med idyllen Norge.

«Israel-syken» – forestillingen om at det er noe galt med Israel – er nemlig et tegn på at man selv ikke har det så bra.

Det er en grunn til at Israel har fortsatt med bosettingene. Israelerne er delt i to, men de er 80 % enig om at de ikke kan rømme Vestbredden slik de rømte Sør-Libanon og Gaza. Bosettingene er en risiko, men også en garanti. Disse enkle fakta finnes ikke i norske mediers beskrivelse.

Det er lett å se en parallelitet til forsøket på å skape en norsk muslimsk identitet. Norske medier sliter med å integrere islam i en forståelse av det norske. Mye tyder på at det betyr at man ofrer både Israel og jødene.

I Midtøsten er befrielsen av Jerusalem blitt islamistenes prosjekt, fra Erdogan til Hamas og IS. PLO og PA-styret har ikke gjort noe forsøk på motstand, men dilter med og hyller martyrene.

Krigene Israel må føre blir til jihad, ikke bare i Midtøsten, men også i Europa. Det så vi de første tegn til i fjor sommer. Ved neste korsvei vil det bli verre. Både Hamas og Hizbollah er i stand til å fremprovosere en krig når det tjener deres bakmenn, Iran.

Mandag kom rapporten fra Human Rights Watch som sa at styret til Morsi var verre enn under Mubarak når det gjaldt brudd på menneskerettigheter.

Den faller død til marken, for den passer ikke inn i det mønster Norge er blitt en del av.

Vi «integreres» i rasende fart. Men det er på feil side.

Så fort har utviklingen gått siden 1993.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629