Den nedkjølte økonomien og den vedvarende menneskestrømmen er for tiden to av de viktigste makroskopiske utviklingstrekkene i Norge, og det er åpenbart relevant å se dem i sammenheng, først og fremst fordi de uunngåelig vil pådytte oss noen dilemmaer.

I mange norske kommuner må det administrative apparatet forholde seg til lavere skatteinntekter og høyere trygdeutgifter. Samtidig vokser utgiftssiden på grunn av innvandringen, for eksempel i Hamar kommune, hvor 40 % av sosialhjelpsmottagerne er å finne blant en innvandrerbefolkning som utgjør 9 % av totalen. Det brutale resultatet er altså at offentlige tjenester til landets opprinnelige befolkning – hva enten det er skole, eldreomsorg eller annet – stadig oftere vil bli nedprioritert til fordel for nye innbyggere som er kommet fra et helt annet sted i verden.

En av de mest leste sakene fra forrige uke handler om Nedre Eiker kommune, som har sagt opp ansatte i helsesektoren i en tid hvor de vedtar å ta imot flere asylanter enn de opprinnelig hadde tenkt. Det oppleves utvilsomt som urettferdig på grunnplanet. Og det sier seg selv at beslektede forhold vil være å finne i mange norske kommuner. Likevel er det noe som sjelden eller aldri problematiseres på toneangivende hold, hverken blant politikere, journalister eller akademikere. Bortskjemte mennesker liker ikke å forholde seg til en ressursknapphet som betyr å måtte si nei til noe ønskverdig.

ANNONSE

Men lokalpolitikeres prioritering er det lokalmediers fordømte plikt å skrive om. Deres eksistensberettigelse er ikke behovet for kosenyheter. Hvilke budsjettposter som skal økes og hvilke som skal kuttes, er politiske valg som må være en del av den offentlige samtalen. Men hvorvidt det er rett å nedprioritere egne borgere til fordel for utlendinger, er aldri en del av den offentlige samtalen. Det er et av samtidens tabuer.

Et av de bisarre resultatene av dette er at en brutal prioritering som den i Nedre Eiker, ikke blir satt i relieff av andre enn frieord.no – en nettside drevet blant annet av et tidligere Vigrid-medlem – når den skjer i Haugesund kommune. Der vil en vedtatt sparepakke på noen og tjue millioner kroner føre til at et visst antall eldre i et tidsrom av ukjent lengde vil måtte bo på dobbeltrom. Samtidig er en asylantkvote vedtatt økt med 65 personer over en periode på to år – fra 125 som tidligere planlagt.

Å se disse prioriteringene i sammenheng er politisk journalistikk. Men de eneste som bedriver den politiske journalistikken i Haugesund, er tilsynelatende en nettside hvor noen i kommentarfeltet til den aktuelle artikkelen etterlyser en giljotin, og det ellers snakkes flittig om landssvik. For den etablerte journalistikken er dette en fallitt, og for utøverne av den burde det være en uutholdelig skam.

For det er ikke bare voldsforherligende personer som føler større forpliktelser overfor egne eldre enn overfor vilt fremmede. Denne større forpliktelsen er noe av selve grunnen til at vi har en stat og en samfunnskontrakt. Ved å iverksette slike tillitsnedbrytende prioriteringer som i Nedre Eiker og Haugesund, rokker man ved selve fundamentet for disse tingene.

Noe av grunnen til at dette går an, er naturligvis at folk er mer mobile enn før. Når en lokalpolitiker vedtar et kutt i eldreomsorgen, går det ikke nødvendigvis utover den pleietrengende moren til en person han eller hun kjenner, det trenger ikke å være et menneske maktpersonen husker. Den som kutter og den som blir kuttet, kan utmerket godt være innflyttere begge to, og ikke ha den fjerneste anelse om hverandres liv og levnet.

«Flyktningen» og den pleietrengende moren blir altså to abstrakte størrelser, og det er med samtidens hjernevask ikke gitt at den siste påkaller noen større sympati enn den første – selv om det ikke er noen genuin omsorg det er tale om hos personer som ikke kan gjøre annet med problemer enn å kaste penger etter dem.

Den opprinnelige befolkningen, særlig den mest privilegerte halvparten, er i større grad enn før opptatt med sine egne liv. De skal alltids klare å ordne opp for gamle og unge i sin egen familie, så får andres familier seile sin egen sjø. Det er altså atomiseringen som gjør den skandaløse prioriteringen mulig. Det sosiale limet er ikke så sterkt lenger, og forvaltningen av fellesgodene blir deretter.

Samtidig strømmer det personer til landet som har et uhyre sterkt tribalt lim, som også setter dem i stand til å skaffe seg en part av de samme godene – skaffet til veie av personer de aldri har møtt, med tanke på noen helt andre enn dem selv.

Denne virkeligheten vil bli mer og mer påtrengende. Dessverre er det slik at nordmennene som har en fasade de synes de må ta vare på, et særdeles utbredt fenomen i de toneangivende klassene, er i verdenseliten når det gjelder å sky ubehagelige problemstillinger. Virkeligheten velges ved behov ganske enkelt bort. Men akkurat denne vil ikke bli borte i overskuelig fremtid, og konsekvensene av å overse den kan bli enda ubehageligere.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629