Sakset/Fra hofta

Bilde

Bilde: Vilhelm Hammershøi: Frederikke Hammershøi (1886)

Vi blir av og til streifet av tanken på at politikerne bevisst lar være å løse politiske oppgaver for at de selv skal ha noe å snakke om også i neste valgkamp. Eldreomsorg er et godt eksempel på dette.

TV-ordskiftet «Debatten» på NRK torsdag kveld minnet oss om et TV-program fra 1990, hvor den da 82-årige professor Per Hovda provoserte de politiske elitene så kraftig at Stortinget kvitterte ut Hovdas ønske om en milliard kroner ekstra til beste for landets eldreomsorg. Eldremilliarden ble imidlertid kanalisert gjennom kommunene. Dermed kom bare under halvparten av bevilgningen de eldre til gode. Kommunene spiste av lasset og prioriterte formål som de eldre ikke hadde bedt om.

27 år etter Per Hovdas manende TV-appell er eldreomsorg fortsatt en sak i samfunnets bakevje. Mye bra er gjort, men altfor lite i forhold til behovene. Det er en tverrpolitisk holdning å la samfunnets eldre i stikken. Stortinget har enstemmig vedtatt at offentlige pensjoner skal underreguleres i forhold til andre gruppers inntekt. Pensjonister får samme inntektsvekst som lønnstakerne i gjennomsnitt, men fratrukket trekvart prosent. Dette har i tre år på rad ført til nedgang i pensjonistenes kjøpekraft fordi lønnstakernes inntektsutvikling har vært svak.

Folk mister en rekke rettigheter når de runder 70. De kan for eksempel ikke være meddommere i tingrett og lagmannsrett. Folk på mentalt konfirmantnivå kan settes til å dømme, mens folk med livserfaring sjaltes ut. Vi ser det også i politikken. Det nye Stortinget har ikke ett medlem over 70 år og svært få over 60 mens det vrimler av politiske fjortiser. De har mastergrad, men det er ofte det eneste de har.

Samfunnets eldre skyves systematisk til side. Nå for tiden er det inntrengere utenfra som har første prioritet. De eldre blir annensortering i det samfunnet de selv har vært med på å bygge opp. De politiske elitene gir førsteretten til fjernkulturelle mennesker som ikke lenger er fornøyd med sine livsvilkår, men føler seg tiltrukket av det norske oljefonds hjemland. Eldre stues sammen to og to på énsengsrom på slitte institusjoner mens asylindustriens klienter får hver sitt værelse på asylmottakene.

Vi bor i Karmøy, hvor de folkevalgte har bestemt at et nytt eldresenter med pleie- og omsorgsplasser skal plasseres langt fra folk ute i skogen. I visse asiatiske kulturer har det i tusener av år vært slik at uønskede babyer, fortrinnsvis jenter, settes ut i skogen for å dø. Nå lider karmøybuer på livskvelden tilsvarende skjebne. Ute av syne, ute av sinn – og tungvint å besøke. De skal jo dø uansett.

220 000 nordmenn er i dag over 80 år. Om 10 år vil det være over 500 000 ble det opplyst i TV-programmet i går kveld. Men makthaverne er ikke i stand til å lese statistikk og innrette samfunnets tjenester etter folkets behov. Alt annet enn eldreomsorg er viktigere. Med KrF i fri dressur kan det bli enda mer «Fremmede først».

Det er selvsagt ikke slik at alle pensjonister er pleietrengende. Pensjonistene blir sprekere og sprekere, men samtidig eldre og dermed større forbrukere av grunnleggende velferdstjenester. Det er slike behov som må stilles i forgrunnen. Det er en god skikk å ta vare på sine egne før penger øses ut over uvedkommende.

Det er nettopp det vi frykter ikke kommer til å skje. Eldreomsorg blir den evige salderingsposten. Slik kan uinnfridde løfter forlenges og eldre narres i all evighet.

Utakk er verdens lønn.