Uvegerlig sammenligner man overgrep. Elendigheten måles på en skala. Humanitetsindustrien bidrar til dette når de tyr til superlativer: Den verste katastrofen siden annen verdenskrig. Jeg vet ikke hvor mange ganger Jan Egeland har brukt denne frasen og den gjentas og gjentas. Bård Vegar Solhjell gjentar den som en trosartikkel.

Oslo Freedom Forum har vært et sted der man har fått øynene opp for både hvor omfattende korrupsjonen og overgrepene her, og ikke minst: Hvordan mennesker mobliserer mot til å kjempe mot. Hvor tar de kreftene fra? Det er ikke bare i det rike Vesten at det finnes ressurser. Disse menneskene har ofte ikke penger, men de har noe mer verdifullt: De er sterke i troen.

Troen på sin sak, på retten til frihet, til verdigheten som menneske.

Men nå er denne friheten truet på en helt ny måte.

Ett land ligger helt i øverste ende av Richters skala over menneskerettsbrudd: Nord-Korea er en planet for seg. Nord-Korea truer verden fordi det har lykkes å skaffe seg atomvåpen. Men Nord-Korea truer ikke verden ideologisk. Selv Kina betrakter Nord-Korea med distanse. Som den nordkoreanske flyktningen sa: Selv bikkjene i Kina spiser bedre enn folk i Nord-Korea. Ingen ønsker å kopiere et slikt system.

ANNONSE

Men det er annerledes med IS. Tusenvis av europeiske ungdommer flokker seg til Syria og Irak for å kjempe for, ikke IS, men kalifatet. Mediene har et tvetydig forhold til fenomenet: De slår opp enkelthistorier, også norske har gjort det, i sjokk og vånde: Gutten fra Trøndelag som ble kriger. Hvordan er det mulig? Den psykologiske gåten fascinerer, med en underliggende skrekk: Hva kan ha så stor tiltrekningskraft?

Men det er hverken eksperter, politikere eller medier spesielt interessert i å finne ut av. Dermed fremstår IS’handlinger som bisarre og morbide. De gir ingen mening. IS blir monstre, og de skal man ikke overdrive, men holde ute.

Den som vil forstå IS skal lese Graeme Woods artikkel i the Atlantic: What ISIS really wants. Når man har lest den kan man ikke lenger si at man ikke visste eller forsto. Når man har lest Wood vil man forstå hva som gjør IS til noe helt annet enn al-Qaida.

Den store forskjellen er kalifatet. Det er ikke bare et navn, et påfunn, et forsøk på å gjenopplive noe som var døt. Det er å påta seg en stor oppgave. Kalifatet er frukten av en lang «oppvåkning», som hele den salafistiske bevegelsen handler om. Det er starten på fullbyrdelsen, som er gjenreisning av Profetens arbeid. Derfor har IS et sterkt endetidsaspekt: Det er end of days.

Al-Qaida gjennomførte en spektakulær handling. IS er på et annet nivå. Når tilstrømmingen er blitt et globalt fenomen og tiltrekker tusener av ungdommer, er det et bevis på at denne visjonen har sterk appell.

Men den vestlige eliten og deres muslimske venner har felles interesser i at den ikke utpensles: Det ville stille verden overfor noen «stark choices»: Kjemp eller dø.

Wood sier også en del ting som er politisk tabu for den stilltiende alliansen mellom vestlige og muslimer: Wood er klar på at IS måte å føre krig på ikke er en bestialsk oppfinnelse fra deres side. De kopierer i ett og alt Profetens måte å føre krig på. Det gjelder forhold som slaveri og sex-slavehold.

Verden ser litt annerledes ut når man tar inn hva han sier. Gitt Woods analyse, som virker meget overbevisende, er det ikke et spørsmål om «hvis», men når jihad tar en aktiv offensiv form i Europa. Signalene har vært mange. Det «regner» jihad-varsler hver eneste dag. Likevel ignorerer politikere og elitære signalene. Noen tar gruelig feil.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629