Sakset/Fra hofta

Hvis norske medier unnlater å dekke debatten i Danmark fordi det kunne komme inn for mange uvelkomne ideer, er det noe annet som gjør seg gjeldende i forhold til Sverige: Også der gjelder en taushet. Det er tausheten overfor galskapen.

Sverige er den politiske korrekthetens hjemland. Norske medier kan gasse seg i skrullete tilfeller som da Sofia Jupither advarte mot å ta ungene med på Kardemomme by. Satt inn i en norsk kontekst minner det om svenskevitser. Men de samme avisene har villig gjengitt Henrik Arnstads pubertære, hemningsløse utfall både mot FrP og 17.mai-tog. Svensk galskap kan være nyttig: Den kan brukes til å fremheve hvor tolerante man selv er, og la andre si det om FrP som man ikke vil si selv.

Men den virkelige galskapen i Sverige er det tyst om.

Som den om en lærer som irettesatte en elev som fornektet Holocaust. Det skulle han ikke gjort, for læreren glemte at andre kan ha et annet utgangspunkt for å forstå historien. Læreren fikk derfor en reprimande fra «utbildningssamordnaren».

Nyligen kunde vi läsa i Dagens Nyheter (26/2) om en elev som på en SFI-kurs i Helsingborgsskolan hade förnekat Förintelsen och påstått att den var ett påhitt och en judisk konspiration. Läraren reagerade och upplyste eleven om att resonemanget var nonsens.

Läraren fick en reprimand av utbildningssamordnaren; eleven hade känt sig kränkt av att få sin utsaga ifrågasatt. Samordnaren menade att eleven inte borde ha tillrättavisats: ”Du får också ha i bakhuvudet att det vi betraktar som historia är den historia som vi har tagit del av. När vi har andra elever som har tagit del av andra historieböcker är det ingen idé att vi diskuterar fakta mot fakta” (vår kursivering).

«Det er ingen idé att vi diskuterer fakta mot fakta». Den setningen rommer den svenske galskapen. Rasjonaliseringen av jødehat, likestillingen av løgn med historiske fakta. Som om sant og usant var likestilte.

Handlingsplan mot antisemittisme?

Et land hvor myndighetene rettferdiggjør løgn, og ikke en hvilken som helst løgn, er alvorlig ute og kjøre. Da trenger man ikke noen handlingsplan mot antisemittisme i skolen. Myndighetene går selv foran og åpner døren. I et slikt land kan ikke jøder bo. I et slikt land kan man heller ikke være lærer.

At slik galskap får herje i skolen er et alvorlig signal til den oppvoksende slekt av nye svensker. Men den finnes på alle områder: I arbeidsliv, akademia og helsesektoren. Nylig skrev vi om legen som skulle behandle en kvinne. Mannen var med inn og nektet henne å ta legen i hånden. Legen reagerte med å si fra seg behandlingen. Da reiste Diskrimineringsombudet sak. Retten dømte legen til 75.000 i erstatning og 50.000 i saksomkostninger.

Hvilken lege med respekt for seg selv vil fortsette å bo og arbeide i et slikt land?

Statsbærende ideologi

Disse tilfellene er ikke utslag av «enstaka» griller i hodet på sære enkeltpersoner. De er uttrykk for en ideologi som har fått utviklet seg over tid og er blitt det Karl Olov Arnstberg kaller «statsbærende».

Den er som skapt for å underkaste seg sharia. Men den er utviklet på egne premisser. Når man utvisker skillet mellom sant og usant åpner man døren til irrasjonaliteten. Også vitenskapen blir relativisert og underkastet politisk behandling. Selve sannhetsbegrepet er åpen for «diskusjon».

En docent i pedagogik fick för några år sedan Skolverkets uppgift att skriva en rapport om fysikundervisningen i den svenska skolan, samt komma med förslag på hur den skulle attrahera fler flickor.

Ur rapporten:

”Föreställningen om det vetenskapliga tänkandets självklara överhöghet rimmar illa med jämställdhets- och demokratiidealen. […] Vissa sätt att tänka och resonera premieras mera än andra i naturvetenskapliga sammanhang. […] Om man inte uppmärksammar detta riskerar man att göra missvisande bedömningar. Till exempel genom att oreflekterat utgå från att ett vetenskapligt tänkande är mer rationellt och därför borde ersätta ett vardagstänkande.”

 Dette eksemplet er en alvorlig advarsel om hva politisk korrekthet kan føre til: Oppløsningen av fakta, respekten for sannhet – og løgn – for også løgnen skal man ha respekt for – og til sist kan man rokke ved selv vitenskapelige sannheter.

Norge kommer etter

Det finnes ansatser til svensk galskap også i Norge. Jonas Gahr Støre sa i Debatten på NRK for et par år siden at vi må respektere at det er kommet kulturer til Norge for hvem det ikke er naturlig at menn tar kvinner i hånden. Det må vi godta. En slik uttalelse burde utløse et «pling». Støre sender et signal til disse «kulturene» om at det er greit. Aftenpostens nye serie «jeg er norsk» handler også om å likestille disse kulturenes måte å være på og gjøre dem fullverdige «norske». Den som ikke godtar det er fordomsfull.

Den nøytrale ekteskapsloven og queer-teori er noe mer enn likestilling. Det er et lignende ideologisk kvantesprang som i Sverige: Man opphever ikke bare biologien, men også kjernefamilien, som har røtter i kristendommen. Statskringkasteren NRK hadde nylig et innslag i Dagsrevyen om at det finnes 12 ulike kjønnsidentiteter. Det fremstilles som uproblematisk, som «ny viten». En ung kvinne blir vist frem som forteller at hun aldri har følt seg som hverken kvinne eller man. Hun er en «hen». Det presenteres ingen motforestillinger, for det ville være å såre kvinnen.

Det er noe av særkjennet ved den nye kulturen: Alle rettighetene og de nye identitetene tilhører mennesker og det er tabu å kritisere dem. Ingen får kritisere disse nye identitetene. De gjøres til et tegn på fremskrittet.

Anstendig

Mediene som propaganderer for denne nye humaniteten og politikerne som vedtar den i form av nye lover, er selv kjedelige, «normale» mennesker. De fremstår som normale, fornuftige, voksne. Men de lager en lissom-normalitet. Hvis man skraper litt i overflaten tyter galskapen frem.

Nå kan mediene gjøre oppslag om danseren …. som har voldtatt en rekke kvinner. Men de skriver ikke om hvorfor de har fortiet hvem han er til nå. Han tilhører en gruppe som er skånet for eksponering: fremmedkulturell bakgrunn, kunstnerisk yrke, mange kontakter i mediebransjen.

Det finnes uskrevne regler som bestemmer hvordan mennesker behandles i samfunnet. Damer i hijab er man redd for å legge seg ut med i yrkeslivet. Det kan få uoverskuelige følger. Jeg vil tro det samme gjør seg gjeldende i skolen. Det er satt noen grenser som er uformelle, og som stadig utvides. Hjelpelæreren som hev boken om Israel i søppelkassa i timen og la ut bildet av det på Facebook viser bare handlingsrommet personer med slike holdninger har. Og det vokser. Det får norske foreldre med seg og de flytter. Men Aftenposten gjør det til en personlig feil hos foreldrene at de vil ta vare på barna sine.

Konteksten blir en annen

Det å være norsk blir noe helt annet. Aftenposten har startet en kampanje for å gjøre dette like akseptert som den gamle, opprinnelige måten å være norsk på .  Det skjer på en aggressiv måte, som om det å være norsk på den gamle måten er å gjøre andre urett.

Dette er svenske takter. Sverige har tatt noen kvantesprang som preger hele den politiske kulturen. Når Fredrik Reinfeldt sier at Sverige tilhører de som til enhver tid bor der, har han anammet dette grenseoverskridende perspektivet som oppløser nasjonen Sverige. Da er det bare logisk å mene at Sverige har plass til alle som vil komme – det er jo så store skogsområder.

I jubelen over å motta 10.000 syriske kvoteflyktninger, i tillegg til de 5.000 som sitter i mottak og de 15.000 som venter på familiegjenforening, aner vi en tilsvarende galskap. Det minner om en vekkelse.

Den er irrasjonell, selvoppløsende.

Unnlater vi å se hva som foregår i Sverige fordi vi ikke vil se trekkene i vårt nye ansikt?

http://www.dn.se/debatt/den-postmoderna-sanningsrelativismen-leder-oss-ner-i-en-antiintellektuell-avgrund/