«Nå kan du trygt spotte Gud» forkynner Dagbladet i overskriften til en sak om at blasfemiparagrafen er endelig opphevet i Norge.

Mon det?

Nick Cohen hadde et litt mer realistisk perspektiv på saken i The Guardian etter Paris-terroren i januar:

Vi har en blasfemiparagraf. Intet velgerkorps har samtykket til den. Intet parlament har vedtatt den. Ingen dommer holder øye med håndhevelsen av den, og ingen jury avgjøre skyldspørsmålet hinsides rimelig tvil. Det er ingen adgang til å anke. Og straffen er døden. Paragrafen håndheves ikke av et politi som et bundet av etiske regler, men av en frykt som ikke våger å sette navn på seg selv, en feighet som er så total at den ikke har mot til å innrømme at den er redd.

Det ville derimot ha vært trygt hvis ikke Johan Sverdrups ord om Stortinget – all makt i denne sal – var som hentet fra en helt annen verden, en verden hvor man riktignok visste at demokratiet var ufullkomment, men i det minste etterstrebet dets perfeksjon.

Det er i år 800 år siden Magna Carta, loven som skulle utgjøre et fundament i det vi kan kalle britenes konstitusjon, og som begrenset kongens makt – en hensikt parlamentarismen i Norge også tjente flere hundre år senere.

william-drummond-young-king-john-signing-magna-carta
William Drummond Young (1855–1924), King John signing the Magna Carta (1915)

I dag er det noen som tar mål av seg til å opprette en makt like eneveldig som den engelske kongens for snart tusen år siden. Den fysiske makten har de ikke oppnådd, men den sjelelige langt på vei – i alle fall langt nok til at det sjelden begås majestetsfornærmelse.

ANNONSE
ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629