Innenriks

Hadia Tajik fikk et honorar på nærmere 200.000 kroner av tv-selskapet Monkberry for deltakelse i nyskapingen På bortebane, kan VG fortelle. Samtidig minner avisen om at Tajik samlet har en stortingslønn på 925.000 kroner i året. Burde hun tatt imot pengene? Torbjørn Røe Isaksen og Knut Arild Hareide skal fylle Tajiks rolle neste sesong. De gir avkall på alle honorar.

Tajik forsvarer sin oppførsel og sier den er etter boken. Hun oppgir alle inntekter til Stortingets kontrollregister over representantenes ekstrainntekter.

Formelt har hun helt rett. Tajik har ikke gjort noe galt. Men det er forskjell på å ha formelt rett og å trå politisk feil.

Liv og lære

Utad kritiserer Ap den blåblå regjeringen for å «ødelegge den norske modellen», med dens likhetsidealer og fellesskap. Privat opptrer de etter andre prinsipper, enten det er helse (Jonas Gahr Støres far var på privat pleiehjem i seks måneder), privatskole til barna (Gahr Støre), skatteplanlegging (Gahr Støre) eller, som i Tajiks tilfelle: opptreden som tv-stjerne.

Det er ikke beløpet som er kritikkverdig. Tajik har sikkert slitt for pengene. Hun «sto opp tidlig og la seg sent», som hun sier, og hadde 25 reisedøgn. Men det er alt rundt dette som tyder på dårlig skjønn:

Hadia Tajik

Tajik fikk rollen fordi hun er Tajik, og Tajik er bygget opp av Ap og mediene. Gahr Støre er privat kapitalist med relativt mye penger. Tajik kapitaliserer således på sin politiske rolle. Den er ikke bare noe hun eier og kan utnytte kommersielt som hun vil.

Dette forstår nok hennes etterfølgere i tv-jobben, Isaksen og Hareide. De gir bort hele honoraret.

Business

Men ikke Tajik, og hvis man studerer detaljene i hennes opptreden, ser man en helt annen side enn den Isaksen og Hareide viser: business-kvinnen Tajik. Hun vil ha mest mulig penger. Hun donerte kr 50.000 av honoraret til Utøya, men det kan ikke kompensere for de politiske veivalgene hun gjorde.

Hun satte en dyktig advokat til å fremforhandle det beste tilbudet. Han tok kr 29.000 for jobben.

Én ting var honoraret på nær 200.000 kroner med moms. I tillegg fikk hun diett på kr 16.000 og alle reiser dekket. Det var m.a.o. ingen dårlig betaling for en måneds arbeid.

Men i tillegg til dette krevde Tajik 25 % av alle fremtidige inntekter ved salg av programkonseptet. Hun forsvarer dette med at hun var med på å utvikle det. De andre overtar bare hennes sko.

På vegne av Tajik krevde advokaten 25 prosent av fremtidige inntekter produksjonsselskapet måtte få ved å selge programkonseptet «På bortebane» til andre tv-selskaper. Monkberry, som blant annet produserer «Skavlan», aksepterte kravet.

– Hvem brakte ekstra royalty på bane, var det du eller Monkberry?

– Det var meg.

– Hvorfor det?

– Fordi jeg har vært med på å skape programkonseptet.

– Hadde du ideen til konseptet?

– Nei, ideen kom ikke fra meg alene. Den kom i samtale med Monkberry.

– Hvordan stilte de seg til ditt krav om royalty?

– Det gikk fint. De har jo signert kontrakten.

– Var kravet ditt 25 prosent?

– Det var 25 prosent, vi har hverken forhandlet det opp eller ned.

Her går Tajik inn i en helt ny rolle. Hun har opprettet sitt eget selskap Tajik Media. Det sier noe om at hennes tv-debut er begynnelsen på en ny karriere ved siden av Stortinget. Hun tvitrer glad at programmet er nominert i konkurransen om beste tv-program. Hun har «stakes» i en eventuell suksess. Da er man over i en ny bransje. Da kan interessene til business-kvinnen kollidere med stortingsrepresentantens eller Ap-nestlederens.

Hun er ikke alene. Vi er vant til å se politikere dukke opp i kommersielle sammenhenger – som Per Sandberg som mesterkokk. De kan tydeligvis ikke dy seg. TV-eksponering gir reklame. Eller? Hvorfor tror politikerne at publikum vil ha en del av dem. Har de noe av sjela si å by på, eller er det bare skuespill? Hva gjør det med politikken at politikerne blir mer opptatt av å stelle sitt image? Opptredener i alle mulige underholdningsprogram blir en del av politikernes spin: Det handler om celebriteter, ikke hardcore politikk.

Tajik er i en litt annen divisjon. Hun er hardtarbeidende og vil være en vinner. Hun vil tilhøre elitelaget. I denne divisjonen er penge-nedfall en del av belønningen.

Gevinst

REGJERING

Hun føyer seg inn i rekken av Ap-politikere som ser mulighetene for gevinst. Bjarne Håkon Hanssens (bildet) overgang til First House var en slags milepæl. Men han ventet til han var ute av regjering. Tajik begynner å høste mens hun ennå er aktiv politiker, og på vei opp.

Norge begynner å få en elite som opererer etter andre prinsipper enn det samfunnet utad anerkjenner og det folk tror gjelder. Det er et resultat av velstandsøkning og karrieremuligheter og folk som griper sjansen til å mele sin egen kake. Men kan man da stå frem og gjøre kampen mot Forskjells-Norge til fanesak?

Habilitet

statoil.catherine.hughes

Dagens Næringsliv kunne denne uken fortelle at styremedlem i Statoil, Catherine Hughes (bildet), i all stillhet giftet seg med en av de mektigste menn i internasjonal olje, styreleder for BG Groups, Andrew Gould. Det er samme selskap som Helge Lund gikk til da han gikk av som Statoil-leder. Statoils informasjonssjef Jannik Lindbæk sier til DN at de ble informert om forholdet i juni 2014. Leder av valgkomiteen, Olaug Svarva (som også er leder av Folketrygdfondet), sier at hun har visst om det en stund. Hennes handlemåte tyder på at det må være en meget kort stund, for hun kunngjør overraskende at hun vil sette i gang en juridisk vurdering av habilitetsproblemene som oppstår når ledende personer i to konkurrerende selskaper har et forhold. Onsdag denne uken trakk Catherine Hughes seg.

Den norske eliten tar ikke habilitet på alvor. De tror den er til pynt, at det er en fasade man skal sørge for å opprettholde, så man er uklanderlig.

Hadia Tajik ligner litt for mye på sin sjef. Hun er smart. Men hvis man blir nestleder i Arbeiderpartiet, kan man ikke være for smart. Da begynner det å gå på troverdigheten løs.

Mest lest

Heller Somalia enn Vadsø

Den ubehagelige realiteten