Sakset/Fra hofta

Mange registrerer hvordan ord brukes i den multikulturelle agendas tjeneste. Akkurat slik som kommunistene i Sovjetunionen brukte språket til å skape det kommunistiske idealsamfunnet, brukes språket i det nye Norge til å forme nordmenn inn i Det nye vi. I det nye Norge har gamle ord fått ny betydning. Det gjøres ofte slik at ladede ord knyttes til bestemte grupper og ord settes sammen på nye og uventede måter – alt i et forsøk på å selge inn masseinnvandringen som noe godt og nyttig. Slagordene «Ja til et fargerikt felleskap» og «Uten innvandringen stopper Norge» er produkter av et slikt politisk motivert språk.

Språket brukes systematisk i omformingen av Norge. Kanskje det mest påfallende er at gamle ord har fått nytt innhold. På denne måten er ord som man tidligere oppfattet som udelt positive, blitt dvaske gloser i et politisk korrekt vokabular. Mønsteret går igjen overalt. Stort sett har man tatt tradisjonelt positivt ladede ord og brukt dem til å beskrive innvandringen som et udelt gode. Ordene mangfold og berikelse er blitt brukt så hyppig i det offentlige ordskiftet i denne sammenhengen at de nå automatisk assosieres med innvandring.

Nordmenn som nærmest ukritisk støtter masseinnvandringen karakteriseres som tolerante, rause og inkluderende. I motsatt fall blir kritikerne tildelt merkelapper som fordomsfulle, intolerante og egoistiske. I tillegg har man altfor ofte gått ett skritt lengre og antydet (og ofte mer enn antydet) at kritikerne er rasister og/eller nazister, noe som har vært effektivt for å stoppe debatten rundt innvandringens konsekvenser.

Et annet typisk trekk er at man systematisk tilslører istedenfor å avsløre hvilke innvandrere det er vanskeligst å integrere. Derfor havner den thailandske kvinnen som gifter seg med en bonde i fra bygda, får to barn og assimileres inn i det norske samfunnet – i samme kategori som en muslimsk kvinne fra Midtøsten som hentes hit av en mann fra samme opprinnelsesland og som hele sitt liv lever på siden av det norske samfunnet. Både familieliv, klesdrakt, språk, religion og kultur viser at hun ikke er norsk. (Hva er det å være norsk? Dette politisk korrekte spørsmålet trenger seg på fra alle kanter, fra godt betalte journalister, forskere og ansatte i våre utallige NGO-er, så snart noen våger å antyde at det finnes noe som er norsk). Begge kvinnene omtales som innvandrere, eller ikke-vestlige innvandrere, og sistnevnte vil nyte godt av førstnevntes meritter på arbeids- og integreringsfronten.

Adresseavisen hadde en original variant av nyord på innvandringsfeltet lørdag 22.11. Tittel på førstesidens hovedoppslag var «Hjørnesteinsinnvandrerne». Ordet gir assosiasjoner til hjørnesteinsbedrifter, og dermed forsøker man å skape konnotasjoner som slår veksler på disse trygge institusjonene i det gamle industri-Norge. I Ukeadressa fulgte en tretten sider lang reportasje om innvandrere som har flyttet til utkantkommuner i Midt-Norge. Innvandrerne i reportasjen ser alle ut til å være en ressurs for lokalsamfunnene de er flyttet til. Innvandrerne det skrives om kommer fra henholdsvis Estland, Thailand, Polen, Sri Lanka, England, Bosnia, Nederland, Tyrkia/Sverige, Kina og en kurder fra Iran. Reportasjen er derfor et klassisk eksempel på hvordan media rører alle som immigrerer til Norge inn i samme innvandringsgryta. Dessuten underslås til stadighet det faktum at det er forskjell på innvandring og masseinnvandring.

Noen uttrykker seg språklig ukorrekt – uavhengig av hvor korrekt man ellers fremstår. Enkelte ganger kan det bli komisk. Jeg lo i alle fall godt da jeg lyttet til Dagsnytt attens siste innslag onsdag kveld. Her ble diskutert om man bør kvotere innvandrere til kulturstyrer. I studio satt kulturminister Torild Widvey (H) og førsteamanuensis på Handelshøyskolen BI, Donatella De Paoli. Paoli svarte på hvorfor det er viktig at det sitter innvandrere i norske kulturstyrer.

– Det er viktig fordi at kulturlivet bør som andre sektorer i samfunnet reflektere at de er internasjonale og ikke minst også at Norge ikke er etnisk enfoldig…

Ellers rettes en takk til kulturministeren som lærte meg om maksspredning. Større mangfold i styrene gir maksspredning, kunne ministeren oppklare for en spørrende programleder.

Kanskje ministeren eller Paoli kan svare på om vi blir etnisk enfoldig av for lite maksspredning?