Sakset/Fra hofta

Da frifinnelsesdommen ble lest opp i Oslo Tingrett var Ubaydullah Hussain dagens glade mann i retten. Men hva gledet ham? Var han preget av glede over å leve i et sekulært, demokratisk og liberalt land, der han fritt kan oppfordre til terror, bare han velger de rette ordene? Eller var det noe annet som gledet ham? Man fikk et svar på dette spørsmålet da en journalist spurte ham om han var borte fra Facebook. Hussain svarte med et smil at det var han ikke, og etter dette ville han snart være tilbake. Underforstått; frifinnelsen gav ham inspirasjon til å fortsette sin virksomhet.

Og Hussain har en agenda. Via sin hatkampanje driver han rekrutteringsarbeid. Hensikten er å samle flest mulig av dem som deler verdenssyn og intensjoner med Islamsk Stat. Avdelingen kalles Profetens Ummah, men det er bare et navnevalg, det dreier seg om personer med identiske forestillinger og derfor kan gruppen like godt kalles IS-Norge.   

For islamistene er det blodig alvor. Men innenfor politikk, media og akademia er det åpenbart mange som ikke forstår alvoret, de tror kanskje Hussain og IS-Norge holder på med guttestreker, som med tiden vil gå over av seg selv? Og derfor får de operere fritt, både på gata og på internett? Slik vokser iallfall avdelingen. Og det gir selvsagt viktig drahjelp når de som kunne bidratt til å stoppe galskapen isteden legger seg flate og i realiteten stiller opp som islamistenes faddere til IS-Norge.

  

Norske islamister kan under dekke av ytringsfriheten, fritt danne en terrororganisasjon, promotere og motivere andre til deltagelse, på lik linje med en hvilken som helst annen interesseorganisasjon. Mange lurer da med rette på hvorfor stortingsflertallet engasjerer seg i krigen mot IS i Midtøsten, når det samtidig her hjemme legges gode forhold til rette for etableringen av IS-Norge?

   Mon tro om det er noen i den såkalte eliten, altså trekløveret politikk, media, akademia, som har tillat seg å fremskrive noen realitetsorienterte tanker rundt dette? De kan spørre seg selv hvordan bildet vil se ut dagen etter et islamistisk terrorangrep. Hvem vil få byrden med å bære trekløverets skyld? Eller kan det allerede være etablert en stilltiende enighet rundt en forklaringsmodell der skylden pulveriseres ved å lempe den over på flest mulig andre?

   Påtalemakta har anket tingsrettens avgjørelse til Lagmannsretten. Det er god grunn til å håpe den høyere rettsinnstansen ikke forsøker å vinkle saken, slik som Tingretten gjorde, men går inn i den frontalt. Dersom frifinnelsen mot formodning opprettholdes må Stortinget ta grep og endre loven, Norge er faktisk i krig, og da kan man ikke tillate fienden spillerom bak frontlinjen.