Kommentar

Etter talen Roger Scruton holdt under Documents arrangement i Oslo Militære Samfund den 24. mai 2011, var et av spørsmålene hva den engelske filosofen anså som den største trusselen mot Vesten i dag. Svaret lød:

We do have the threat of disintegration in the Middle East, which could lead to mass migrations which we would not be able to deal with. And we haven’t had to face this question yet. […] If we had a mass migration from collapsing communities in the Middle East, we would have a great problem to deal with. There is, I think, a threat from communities within us, but much greater is the threat, as I see it, from a liberal elite, who doesn’t allow us to discuss this question, and has sort of confiscated the whole language of public debate.

Tre og et halvt år senere har ikke disse ordene mistet sin aktualitet, tvertimot. Europa har et kjempeproblem, og verdensdelen unnlater ikke bare å gjøre noe med det: Dens enn så lenge toneangivende politikere, pressefolk og akademikere, som selv høster fordelene og i liten grad merker ulempene av menneskestrømmen, ikke bare fra Midtøsten, tar det ikke engang opp til reell diskusjon.

På toppen av de økonomiske, sosiale og etterhvert sikkerhetsmessige konsekvensene trafikken avstedkommer, har vi altså en uvilje mot selv det å nærme seg de vanskelige beslutningene situasjonen krever, som må sies å være det største demokratiske problemet i vår del av verden i øyeblikket.

Gitt vollgraven mellom kastens palass og vanlige mennesker utenfor palasset, blir det de sistnevnte som ikke bare forholder seg til endringene på bakken: Det blir også vanlige folk som fyller det politiske vakuumet etter kasten.

Hva er det vi får i stedet?

De siste europavalgene viser at demokratiske svar på unnfallenheten er tenkelige. Et parti som UKIP kan vanskelig tenkes å regissere ildspåsettelse av noe parlament. Alternativ for Tyskland består i overveiende grad av akademikere. Den tyske partifloraen gir i det hele tatt ingen større grunn til bekymring.

Det samme gjelder de skandinaviske landenes nye høyrepartier. For Norges og i noe mindre grad Danmarks vedkommende er sannsynligheten større for at disse sosialiseres inn i kasten de selv kritiserte. Det er ikke lett å se hva som skal skje for at prosessen ikke snart fullføres i Frp.

Idealsituasjonen er altså en fremvekst av politiske bevegelser som både er ansvarlige, ikke-voldelige og demokratiske, og på samme tid besitter reell maktkritikk og reformvilje.

Problemet er at hendelsene på bakken nå skjer i et slikt tempo at det politiske systemet med sin innbakte treghet ikke er i nærheten av å holde tritt med utviklingen.

frankrike.generation.identitaire

I Frankrike har den politiske reaksjonen på utviklingen manifestert seg i Front National, og i Génération Identitaire. Disse bevegelsene har en iboende skepsis til USA og det kapitalistiske systemet, som lett bringer tankene hen på noe sjåvinistisk og autoritært. Svermeriet for Putin er et dårlig tegn i så måte.

Med den nylige kjempedemonstrasjonen mot innvandring i Milano, ser vi at noe av det samme gjør seg gjeldende i Italia. Mens Matteo Renzi prøver å fylle hullet etter den gamle kommunistvennlige garden på landets venstreside, er hullet etter en irreversibelt skadeskutt Silvio Berlusconi ikke fylt på høyresiden.

Når Liga Nords forholdsvis nyutnevnte generalsekretær Matteo Salvini prøver å gjøre det, er det ikke lenger separatisme han snakker om, men innvandring – med tilslutning også fra Italias sørlige regioner. Men også han svermer for Putin. Og han hadde ingen problemer med at fascistbevegelser deltok i opptoget her forleden, deres hensikt i så måte var kjent mange dager før arrangementet.

På den ene siden kan det forsvares ikke å støte folk ut i det ytterste mørke, og la dem delta i demokratiske prosesser, selv om de ikke gjør noen større forsøk på å skjule at de er fascister – moderne sådanne, som noen av dem sier.

I Norge kunne vi kanskje ha tatt lærdom av dette, altså det stikk motsatte av denne nokså moralistiske tendensen til å spa opp en eller annen ubetenksom uttalelse og rulle opphavspersonen i tjære og fjær til skrekk og advarsel.

På den annen side kan det også bety at reaksjonen på omveltningene i Europa er i ferd med å ta en udemokratisk vending. Det syder under overflaten.

Om ikke lenge kan det derfor hende at folk som Frp-eren i Åsnes blir en viktigere politisk faktor enn dem som målbærer en mer fornuftsbasert og mindre vulgær motstand mot masseinnvandringen. Det er jo bortimot matematisk bevist at innvandringspolitikken er en katastrofe, likevel skjer det svært lite i de etablerte politiske partiene.

En dag risikerer derfor primalskriket ikke bare å nyanseres som et forståelig hjertesukk fra en person som ser sine omgivelser bli omgjort til det ugjenkjennelige: det risikerer å utløse et skred.

Om vi trodde at vi levde i opplyste tider, bør vi tro om igjen.

Les også

-
-
-
-
-
-