Ett resultat av de voldsomme omveltningene i Midtøsten kan bli at kurdernes drøm om en egen stat rykker nærmere.

Området i Nord-Irak omtales allerede som Kurdistan. På den andre siden av grense ligger de kurdiske områdene i Syria og Tyrkia. Autonomi ett sted øker selvstendighetstrangen i tilstøtende områder. Bevisstheten om å tilhøre ett folk, med samme aspirasjon om et eget territorium, vokser. Det kalles nasjonalisme.

Den kurdiske nasjonalismen kan bli vanskelig å stanse. Hvem skulle stanse dem? Ikke Vesten, for kurderne er ved å bli en viktig alliert. De har lenge vært det i Irak. De viser seg å være lojale og ikke så lett henfalle til radikal islam. De er ikke arabere. De lider ikke av «meg og min fetter mot andre»-syndromet, som gjør araberne vanskelige å ha med å gjøre. De er ikke anti-israelske.

De regionale statene som har bekjempet kurdiske forhåpninger med vold og undertrykkelse, er svekket. Den syriske regjeringshæren har trukket seg ut av kurdiske områder. De 180.000 kurderne har vært statsløse. Nå tør de reise hodet.

Tyrkia er den som hardest har undertrykket kurderne det siste tiåret. Men Tyrkia har historiens vind mot seg. Det er det landet som sterkest er involvert i opprøret i Syria. Men derved risikerer Tyrkia å bære ved til kurdernes selvstendighetsbestrebelser. Tyrkia understøtter syriske opprørere med ene hånden, og bekjemper kurderne med den andre. Det er selvmotsigende, og kan bare føre til nederlag.

Kurdistan

Mye står på spill. Etter første verdenskrig og oppløsningen av det ottomanske imperiet, inngikk man to avtaler – Sevres i 1920 og Lausanne i 1924. Der ble kurderne lovet autonomi.

Fawaz Gergez, professor i Midtøsten-politikk ved London School of Economics, sier til BBC:

the ramifications of the Kurdish issue go even further. Prof Gerges insists that the Kurdish question «is here to stay».

«It transcends national borders and has the potential to redraw the Sykes-Pico agreement, which, after the collapse of the Ottoman Empire in 1918, established existing nation-state boundaries.

«Although it is too early to talk about the emergence of a greater Kurdistan, an imagined community of Kurds resonates deeply among Kurds across Turkey, Iraq, Syria and Iran.»

It is in this sense the upheavals associated with the «Arab Spring» take on their full regional significance.

The Sykes-Picot Agreement (named not surprisingly after the two negotiators, Mr Georges Picot and Sir Mark Sykes) was a secret understanding made between France and Britain in 1916 for the dismemberment of the Ottoman Empire.

The agreement led to the division of Turkish-held areas of the Levant into various French and British administered territories which eventually gave rise to the modern-day states of Syria, Lebanon, Iraq and ultimately Israel.

Fawaz Gerges asserts that the events in Syria and their potential repercussions risk over-turning this familiar world; a broader re-ordering of the region in which Kurdish aspirations are just one part of a very complex picture.

«Many of the problems in the contemporary Middle East are traced to that colonial-era Sykes-Picot map, which established the state system in the region. The Palestine and Kurdish questions are cases in point.»

«National borders do not correspond to imagined communities. Although the state system has established deep roots in the Middle East in the last nine decades, the current uprisings have starkly exposed the fragility of the colonial system imposed on the region.

«My take is that the great powers, together with their local partners, will fight tooth and nail to prevent the redrawing of the borders of the state system in the Middle East.

«For once the map is re-drawn, where would the limits be? There would be a real danger of perpetual instability and conflict,» he says.

Forestilte fellesskap

Et innbilt fellesskap kan vise seg uimotståelig. Mange stater vil kjempe innbitt mot, men den kurdiske drømmen kan vise seg uimotståelig. Et fremvoksende Kurdistan, selv om det bare skulle bestå av Nord-Irak og autonome kurdiske områder i Tyrkia, Syria og Iran, vil ha sin egen gravitasjonskraft. Nord-Irak vil fungere som et kraftsenter og et de facto selvstendig område. Fremveksten vil skje gradvis, hvordan skal de regionale maktene stanse utviklingen?

Fawaz Gerges, professor of Middle Eastern Politics at the London School of Economics, told me that «the Syrian Kurds have already seized the moment and are laying the foundation for an autonomous region like their counterparts in Iraq».

«The exit of Assad’s forces from the Kurdish areas has complicated the crisis and deepened Turkey’s fears that its borders with Iraq and Syria will be volatile for years to come,» he says.

«The Kurdish factor in the Syrian crisis will prove to be as significant as the Kurdish question in Iraq.»

Prof Ofra Bengio, head of the Kurdish Studies programme at the Moshe Dayan Centre at Tel Aviv University, agrees.

«The Kurdish dimension is likely to become a potent factor in the near future because of the weakening of each of the states in which they live, because co-operation among the states for curbing the Kurds is non-existent, and because the Kurds have made headway in the United States and in the West, where they proved their loyalty and lack of religious extremism.

«In a word, the West might like to support them.»

Kurdisk nasjonalisme kan bli en motekt mot en panarabisk islamisme. Den kan stige frem som en positiv faktor i det sekteriske blodbadet som Syria tegner til å bli.

Joshua Landis tror at president Bashar al-Assad bevisst spekulerer i sekterisk kaos. Kurderne må forsøke å styre klar av de vendettaer som nå ser ut til å sverte også de syriske opprørerne. Angrep på sivile tyrkere og bilbomber er ikke veien å gå.

Will Syria’s Kurds benefit from the crisis?