Jonas Gahr Støre trodde angivelig på dialog og diplomati, hva angår Gadaffi. Mens vi bombet Libya. Som vi vet, tro er det vanskelig å argumentere mot. Tro er heller ikke ulovlig. Hva Støre virkelig tror vet han bare selv.
I begivenheters etterkant er det den enkleste påstand i verden å si, at man trodde…Slik kan man lett slippe unna med det meste.
Norge er et lite land som burde forholde seg noenlunde tilsvarende. Istedet skal vi stadig imponere ved å fortelle andre hvor flinke vi er, og hva som er rett og galt. Verden bryr seg svært lite om, hva lille Norge mener. For mange er vi bare en nyttig idiot. Enkelte av våre politikere forsøker å få oss til å tro annet. Først og fremst for å fremheve seg selv.
Støres og Norges kostbare utenrikspolitikk var aldri ment for å imponere verdenssamfunnet, men med en innenriksmessig bevisst politisk hensikt: Å få oss velgere til å tro oss langt viktigere enn vi er. Skryt, først og fremst for å fremme egen politisk makt. Fordi skryt appellerer jo til de fleste, men slukes lettest av de naive.
Påstått «dialog» er vanskelig å bedømme hva angår sannhetsgrad. Den kan nemlig være påtatt eller ærlig, og mer eller mindre alvorlig, alt etter hensikten. Enkelte ganger er det totalt naivt og forverrende med dialog. Der er krefter overfor hvilke dialog er umulig. Stalin og Hitler var slike. Gadaffi like så. Islamistiske fanatikere tilhører samme gruppen. Som Israel er opp imot.
Jeg tror ikke på dialog med Hamas. Det har jeg lov til både å tro og til å si, i et ytringsfrihetens land. Å drive nyttesløst diplomati er kostbart. Jeg tror Aps støtte og lefling med kyniske terrorister har vært totalt nyttesløst, annet enn for den nevnte innriksmessige pretensjonen. En kostbar måte å forherlige seg selv på. Og forkastelig, når det skjer på fellesskapets bekostning.
Det blir for banalt av UD og Støre – etter Libya-fadesen – å bortforklare et feilslått diplomati med at «Gadaffi var hovedproblemet».
Nei, nå må det bli slutt på å «tro» at bortskjemte selvgode Norge kan redde verden. Vi kan knapt redde oss selv. Men det er en annen historie.
Dan Odfjell, samfunnsdebattant
