Det er vanskelig å vurdere den nordeuropeiske salmeskattens betydning for norsk kultur. Vi kan vel nøye oss med å fastslå at den har vært stor – som liturgisk element har salmer hatt en helt annen plass enn i romerkirken. De burde naturligvis ha vært massivt digitalisert, men for den som beveger seg på nettet er det forholdsvis lite å finne av sangtekster og førsteklasses fremførelser.

Innslaget av salmer oversatt fra tysk og av danske salmer, f.eks. av Thomas Kingo, har av åpenbare historiske grunner hatt en fremtredende plass i Norge. Men det er også et nokså høyt antall norske salmediktere, noen med mange verk på samvittigheten, andre med få.

En av de store norske ved siden av Petter Dass var Magnus Brostrup Landstad, som ble født i Måsøy i Finnmark den 7. oktober 1802, og gikk ut av tiden i Kristiania den 8. oktober 1880. Han studerte teologi i Norges hovedstad og ble prest i Gausdal, deretter i Kviteseid, og siden i Seljord.

Her vart han verande om lag eit tiår, og det var i denne perioden han gjorde det viktige arbeidet med å samle folkeviser (balladar). Han tok også til å skrive salmar. 1849 vart han tilsett som sokneprest i Fredrikshald (no Halden), og i denne stillinga sat han til han flytte til Sandeherred (Sandar) i Vestfold 1859.

Mannen hvis arbeid risikerer å gå i glemmeboken – om ikke akkurat forsvinne – i den grad avkristningen vedvarer, arbeidet selv for at annen norsk kultur ikke skulle gjøre det:

I forordet til Norske Folkeviser karakteriserer Landstad samlinga som eit bergingsprosjekt – som “at redde et gammelt Familiesmykke ud af det brændende Huus”. Han peikar på at det er den grundige kjennskapen hans til folket i Øvre Telemark som gjer at han kan makte oppgåva. Dessutan har han fått oppmuntring “af en Dame, der levende interesserer sig for Sagen”, dvs. prestedottera Olea Crøger. Elles hadde historikaren P. A. Munch og språkforskaren Ivar Aasen vore viktige konsulentar for verket.

Siden var det salmene som tok hans tid:

I slutten av 1850-åra hadde Landstad laga ferdig eit framlegg til salmebok, og 1861 låg Kirke-Salmebog. Et Udkast føre. Kritikken mot utkastet kom særleg til å gjelde språket; det var teke med for mange særnorske folkemålsord, vart det hevda. Landstad tok kraftig til motmæle, med fagleg ryggdekning av Ivar Aasen. Likevel måtte han ta omsyn til fleire endringsframlegg, også fordi han nå hadde ein ny konkurrent i salmeboka til presten Andreas Hauge, son til Hans Nielsen Hauge, som hadde støtte hos det konservative lekfolket. Men 1869 vart Landstads Kirkesalmebog autorisert til bruk i den norske kyrkja, og det var denne boka som vann fram.

Salmeboka hans vart brukt i Den norske kyrkja i meir enn 100 år, og det vart også laga ei utgåve for bruk i dei norske kyrkjene i Amerika. Boka vart omvølt av Gustav Jensen i byrjinga av 1900-talet (Landstads reviderte salmebok, autorisert 1924) og fekk samstundes konkurranse frå Nynorsk salmebok, men rådde grunnen i dei fleste norske kyrkjelydar fram til Norsk salmebok vart innførd 1985.

Fra Norsk biografisk leksikon

En privat nettside viet norsk salmediktning inneholder en liste over noen av Landstads verker.