Feature

syria.sabina.selimovic.15.samra.kesinovic.16

En av de to tenåringsjentene av bosnisk opphav – Sabina Selimovic (15) og Samra Kesinovic (16) – som forsvant fra sine hjem i Wien i april i år for å slutte seg til de islamske ekstremistene i Syria, kan ifølge østerrikske myndigheter ha blitt drept i kamp; de opplyser ikke hvem av dem.

«The parents of the girl concerned have been informed that there is a risk that their daughter is dead,» said Konrad Kogler, the director-general of public security for Austrian police.

Man skulle tro at to unge, flotte jenter oppvokst i Wien skulle ha alle muligheter i livet. Disse mulighetene har de vraket sammen med tryggheten for å slutte seg til en dødskult – tilsynelatende med døden som resultat, hittil for den enes vedkommende.

Europa betrakter de unge som reiser ut, som lite annet enn et sikkerhetsproblem, eller som fortapte sønner med behov for rehabilitering, men står intellektuelt paralysert overfor spørsmålet om hvorfor de drar. Å peke på ekstremismen i rekkene av egne borgere med en annen religion, blir for ubehagelig.

Man ser for seg at de i en annen tidsperiode kunne ha sluttet seg til en helt annen skadelig ideologi. Hva er i så fall den dypere grunnen? Var det en storhetsdrøm de ville realisere? Av den typen som finnes hos alle mennesker som ikke er blitt kynikere?

I en bedre verden ville det ha vært kontinentets gamle religion som fylte det åndelige vakuumet deres. Den ville ha tilbudt en noe annen form for storhet, men lell: Størst av alt er kjærligheten.

 

The Telegraph