Nytt

Norske mediers dekning av fenomenet ISIS svinger mellom skrekkblandet fascinasjon og unnvikelse/unnfallenhet. En dårlig kombinasjon.

Det var akkurat slik Nazi-Tyskland ble fremstilt på 30-tallet: Stålsatt, ubøyelig, uimotståelig. Da krigen kom flyktet franskmenn omtrent som den irakiske hæren rømte Mosul. Den smeltet bort.

De som mytologiserte Nazi-Tyskland løp nazistenes ærend.

Norske opinionsdannere kan ikke få seg til å fatte det som amerikanerne tar inn over seg: At ISIS er en fiende man må konfrontere nå, før den blir for sterk.

Aftenposten har intervjuet direktør for Institutt for fredsforskning, Kristian Berg Harpviken, om hvorfor noen blir ekstremister og slutter seg til ISIS. Hver gang norske medier stiller spørsmålet får de svevende svar. Det er de svarene de ønsker seg.

Pressen lager eufemismer for å unngå å kalle en spade en spade.

Harpviken mystifiserer og tåkelegger det som ligger helt opp i dagen og er unge menneskers erklærte mål og motiv: jihad.

Men på ett punkt er Harpviken klar:

Vesten må jobbe for politiske løsninger, slik at de som nå ser IS som eneste mulighet, innser at det finnes bedre alternativer.

Samtidig må IS svekkes ved å spille på de interne spenningene.

En militær intervensjon risikerer nettopp det motsatte, å konsolidere IS.

 

Med en slik konklusjon har Harpviken avskåret Vesten fra å respondere. Med en slik begrensning blir målsetningen om «politiske løsninger» som kan tiltrekke potensielle islamister ren svada. Og hvordan skal man «spille på motsetningene» innen IS?

Harpviken bøyer seg indirekte for ISIS’ trusler når han mener at intervensjon vil styrke rekrutteringen. Erfaringen viser at uansett hva Vesten gjør, øker rekrutteringen. Det å avskjære seg fra en slik mulighet når ISIS åpent kunngjør og demonstrerer at de akter å begå folkemord på minoriteter, er det samme som å kapitulere.

Harpviken fortsetter i Johan Galtungs fotspor.

Les også

-
-
-
-
-

Les også