Tavle

Stormen mot professor Nils Rune Langeland etter idiot­opptredenen på Facebook ser ut til å ha avstedkommet en slags reaksjon på reaksjonen hos farsens hovedperson: Han bruker historien til å illustrere at det bare er på den andre siden det gis tilgivelse, også i fravær av beklagelse, og selv for nokså rotfestede holdninger som kommer til uttrykk i mer enn sporadisk sleivkjeft:

Skal lærere med bakgrunn fra AKP nektes i å undervise om demokrati? spør han retorisk.

Langeland slutter seg således til en slags etisk mote, som har manifestert seg hos talspersoner for såvel muslimer som humanister: Vekk med selvransakelsen, og rett pekefingeren mot andre i stedet.

I en mindre avkristnet verden ville det ha vært kontraproduktivt. I den foreliggende krenkelsesdalen kan det vise seg å være effektivt, til siviliserte tilskueres perpleksitet.

Silvio Berlusconi pleier å si at Martin Schulz aldri ville ha oppnådd sin posisjon uten først å ha vært adresse for den smakløse bemerkningen om sin angivelige egnethet i rollen som kommandant i en konsentrasjonsleir. Selv ville mister B. ha hatt vanskeligere for å klamre seg fast i politikken uten å kunne påberope seg uforholdsmessige reaksjoner.

Det er et dårlig teater, men det tas neppe av plakaten med det første.

http://www.dagbladet.no/2014/08/13/kultur/nils_rune_langeland/sosiale_medier/antirasistisk_senter/innvandring/34746837/